0

Brent fast på netthinnen

Så et bilde at Steel Panther på MetalHammer sin nettside, og kom til å tenke på at: «FYFAEN det fins mange band som ser forferdelige ut.» Derfor fant jeg flere:

Steel Panther og bildet som inspirerte dagens innlegg

Det er selvfølgelig at man ikke kommer unna å ta med et par dansebænd i et innlegg som dette. Først ut: Lasse Stefanz, som til denne photoshooten valgte de grelleste skjortene de kunne finne.

My eyes!

Et band som virkelig kan det med å velge stygge klær er Gert Jonnys. De har så stygge klær at jeg måtte ta med tre bilder av forskjellige antrekk de har brukt opp gjennom årene.

#1

#2

#3

Knut Haugen har forøvrig et fint lite arkiv med underholdende bilder av svenske dansebænd. Sjekk ut siden hans: http://www.knuthaugen.no/danseband/

Jeg tipper at Ivan er han i midten. Han ser mest Ivan ut av dem alle

Voivoivoi

Aiaiai. Listen over dansebænd med forferdelige klær kunne blitt lang som bibelen. Det er imidlertid ikke bare dansebænd som ser forferdelige ut.

Noen var bare ikke like flinke til å redigere bildene sine

Spandexxxx

Han til venstre fikk sveisen feil vei enda!

Rednecks, ja?

Koseband fra Belgia

Ja, de heter visst faktisk det

«High as hell» tolker jeg ut fra dette bildet

Er dette enda et dansebænd tro?

Manowar MÅTTE komme med

Cinderella – penere i Disney sin versjon

Poison

Nitro

Jeg kunne sikkert fortsatt lenge med åttitals-glamband. Jeg velger å slutte her.

0

Platehøsten 2012

Ikke alt er negativt når sommer beveger seg mot høst, og høst etterhvert går over til vinter. For det første så dør all myggen og insektene, som man hadde glemt i løpet av vinteren. Hadde man husket på de, så hadde man ikke ønsket seg så mye til solvarme sommerdager, med irriterende småkryp. På høsten kommer det også ut en haug med ikke bare bøker, men også musikkutgivelser. Dette er en årelang tradisjon, som jeg ikke vet bakgrunnen til ordentlig godt. Plateselskapene har ihvertfall funnet ut at det er på denne tiden av året det er lurt å gi ut plater. Om det er fordi man begynner å tenke på det kommende mørket, og vil omgi seg med masse kunst som forebygging mot en eventuell depresjon er ikke lett å si. Grunnen kan jo like godt være at man atter en gang har begynt å få en mer stødig inntekt, ikke truet av pengeslukende feriesituasjoner, depositumer, store skolestartinnkjøp osv. Man er ferdig å kjøpe alt nødvendig, og hverdagen har kommet så godt igang, at man plutselig har litt penger å rutte med. Kveldene blir lange, og man trenger noe å fylle de kveldene med. Hva er bedre enn en haug med nye plater, da?

 

Så hva slags plater er det egentlig som kommer ut i den siste etappen av 2012 da? Hvis platehøsten begynner i morgen allerede, kan man trekke fram Katatonia og deres Dead End Kings, 27. august. Hvis man liker poppete punk kan man begynne å glede seg til 7. september, og Billy Talent sitt femte studioalbum Dead Silence. Hvis man derimot ikke vil ha et album som inneholder «Dead» i tittelen, og heller vil ha et nytt Bob Dylan-album, kommer hans nye album ut 11. september, og bærer tittelen Tempest.

18. september virker som en stor dag for platehøsten. Da kommer flere kjente artister med nye album. Da slipper blant annet Pink sitt sjette album The Truth About Love. Mika nøyer seg ikke med sannheten om kjærligheten, men vil gå helt tilbake til dens oppstandelse og gir ut albumet The Origin of Love. Nelly Furtado gir ut The Spirit Indestructible, og The Killers gir ut Battle Born.

Den 25. september er det også en stor samling med kjente artister som gir ut plater. John Frusciante, den kjente eksgitaristen til The Red Hot Chili Peppers, gir ut sitt ellevte soloalbum og nittitallsheltene No Doubt gjør en comeback med nytt materiale. Green Day gir ut det første albumet i en planlagt trilogi, og begynner med ¡Uno!. Den andre platen i trilogien kommer forøvrig 13. november, og bærer tittelen ¡Dos!.

Både Muse og Van Morrison kommer ut med hver sin nye plate 2. oktober. Born To Sing: No Plan B vil bli Van Morrisons trettifjerde studioalbum, men han blir allikevel slått av tidligere nevnte Bob Dylan, som med høstens utgivelse gir ut sitt trettifemte studioalbum. Og ikke bare kommer legendene Bob Dylan og Van Morrison ut med nytt album, det gjør også Mark Knopfler. 3. september kommer hans Privateering i form av et dobbeltalbum.

 

Mange store navn med andre ord. Allikevel så er det et band som kommer til å toppe min platehøst. Det er såklart Coheed & Cambria med The Afterman: Ascension. Et band jeg har nevnt flere gang enn andre på denne bloggen, rett og slett fordi jeg liker bandet veldig godt. Jeg har allerede bestilt den syke Deluxe-versjonen av albumet. Den inkluderer blant annet en turnédokumentar, en bonus-CD med uutgitte låter og demoer og en bok, med historien som følger til sangene på albumet. Jeg er en «sucker» for sånne gjennomførte pakker som medfølger albumet, og var solgt allerede med ordet deluxe.

I november kommer 50 Cent ut med sitt femte album Street King Immortal. 6. november kommer Aerosmith ut med et nytt album med den mildt sagt teite tittelen Music From Another Dimension!

Så lurer du nå sikkert på om hvilke to NORSKE plater du skal kjøpe til høsten? Vel, det kan så klart ikke jeg bestemme for deg, men jeg har allikevel to anbefalinger.

Anbefaling nummer 1:

Støypopbandet Bendik gir ut debutalbumet sitt 5. oktober. Og om du ikke kjøper vinylen og slår av lyset og sitter alene i mørket for å høre på musikken, så kan du i det minste sjekke albumet ut på Spotify eller lignende når det kommer ut. Sannsynligheten for at du kommer til å måtte høre på musikken i et mørkt rom for å absorbere melankolien og magien er relativt stor.

 

Anbefaling nummer 2:

Det Trondheimsbaserte punkbandet The Regent skal også debutere, og det med sin første EP i slutten av september*, noe jeg også ser frem til. Hittil har jeg nemlig bare hørt én sang de har laget. Den har så klart skrudd opp forventningene mine, og ettersom jeg ikke har kunnet dra på noen av konsertene deres venter jeg i spenning på om resten av materialet er like energisk og sterkt. Akkurat det tviler jeg ikke på. Du finner bandet på:

http://www.facebook.com/theregentband

Fins det mange flere plater som kommer ut denne høsten? Ja, det gjør det. Mine internasjonale høydepunkt, og kanskje de eneste utenlandske platene jeg faktisk bryr meg om er nevnte Katatonia og Coheed & Cambria. Muse kunne også vært spennende hvis det ikke hadde vært for at jeg (som nevnt i et tidligere innlegg) ikke klarer å nyte såkalte crossovere med ingrediensen dubstep som den ene halvdelen av miksen.

 

Selv om jeg syns det er relativt få band som kommer med nye plater, så tror jeg at jeg overlever lenge på Coheed og Katatonia sine nye album. Steven Wilson kommer også ut med en live-DVD 25. september, som er filmet på en turné som jeg fikk med meg. Konserten han hadde i Bergen 28. april i år var nok min beste konsertopplevelse, og jeg ser virkelig frem til DVDen for å beholde minnet om konserten så lenge som mulig.

Hvilke plater ser du frem til?

*En anonym og lite troverdig kilde forteller meg dette. Ikke sats pengene dine på at dette er riktig.

0

Fra død og fordervelse til blomster og pusekatter – Utvikling

I forrige innlegg nevnte jeg i farten at jeg likte band som utviklet seg, og ikke bare lagde flere av de samme sangene/albumene om og om igjen. Jeg nevnte også at Slayer er et typisk band å ta frem når man skal ha et eksempel på et band som har spilt inn det samme albumet gjentatte ganger. For meg fins det få ting som er mer kjedelig enn et band som lager det samme albumet, og jeg blir oppriktig gira når jeg hører om en ny retning som et av mine favorittband har tatt.

Når det er sagt, må jeg også innrømme at noen ganger kan det gå skeis også for min del. KoRn er et eksempel på det, med deres siste album, som jeg bare ikke ble interessert i. Skrillex-wobbling (dubstep kalles det populært, men dette skal visst være feil betegnelse for den type musikk som Skrillex gjør) er noe jeg simpelthen ikke liker. Det var derfor en skuffelse for meg at KoRn denne gang ikke kom til å komme med noe matnyttig for meg. Det skal også være sagt at jeg respekterer band som KoRn, nøyaktig fordi de utvikler seg og ikke er redde for å gjøre noe som ikke er «KoRn». KoRn er kjent for sine første album, som regnes som fasiten på hva Nu-Metal var, men favorittalbumet mitt fra dem er det navnløse albumet deres. Det med det kråkelignende vesenet på det hvite coveret vet du. Et album som de fleste ble overrasket over, og ikke kunne like det fordi det ikke var «KoRn». På grunn av bandets historie, og assosiasjonene man har med det navnet, klarer man ikke å like ting som høres for annerledes ut. Jeg elsker det albumet, og ville nok rangert det på min topp-10-liste over gode album. Et album som ikke er laget av toner eller rytmer, men pure passion and emotions. Sjekk det ut!

Det fins utallige eksempler på band som får pes for at de tar så bråe svinger og ikke lengre er som «de brukte å være». Et populært eksempel (uansett hva man måtte synes om dem) er Metallica, som startet som et Thrash-Metalband, og et knapt tiår seinere ga ut fløtepuslåta «Nothing Else Matters», for så å gi ut fanhat-albumene Load og Reload. De to albumene er ikke Thrash i det hele tatt, og heller mer mot bluessiden av rocken enn mot speed-metalen. Ironisk nok er Load mitt favoritt Metallica-album. Metallica er også et av de bandene som har en såpass stor fanbase, at den er splittet mellom de som er «lojale» og de som «likte det gamle best».

Et band som underlig nok har klart å holde fansen sin ombord, er bandet Anathema. De må ha den mest lojale fanbasen man kan ha. Hvis du sammenligner åpningslåta fra debutalbumet deres Serenades (1993) med hva som helst fra det siste albumet deres Weather Systems (2012), så vil du ikke finne en eneste likhet, bortsett fra flere av navnene på besetningen.

 FØR:

Anathema – Lovelorn Rhapsody

 ETTER:

Anathema – Untouchable (part one) (from Weather Systems)

Noen ganger er det artister som er lei av de samme gamle tingene, som gjør at de tar en brå sving i en ny retning. Andre ganger er det bare at bandet har gjennomgått drastiske endringer i besetningen. Det er jo ikke rart at Deep Purple ikke låter som Deep Purple i 2012 når det kun er én person igjen fra originalbesetningen. Et annet eksempel på et band som endret seg dramatisk etter at en nøkkelperson sluttet er Genesis. Da Peter Gabriel sluttet som vokalist, tok etterhvert Phil Collins over som hovedmann og vokalist. Bandet tok en fullstendig ny retning og produserte låter som hiten Land of Confusion, som er totalt annerledes fra den klassiske Genesis-sounden. De gikk fra å være et prog-rockband med lange episke stykker, til å bli et typisk åttitalls popband med forferdelige synthlyder og elektrisk trommesett. Ikke det at låtene var dårlige, men altfor mange band har blitt ødelagt av fascinasjonen av de nye synthene som kom på åttitallet og de elektriske trommesettene. De ble så gira over de nye leketøyene at de ikke innså at det meste hørtes ut som dritt*.

Har du noen band du nå ikke klarer å høre på fordi de har endret seg så mye? Eller har du kanskje noen artister du liker på grunn av at de gjorde akkurat det?

*Vil påminne om at dette er en ytterst subjektiv** blogg, der jeg til tider kan dømme ting til øst og til vest, hvor andre kunne hyllet ting. Heldigvis skriver jeg ikke på vegne av noen andre enn meg selv. Frihet, tjohei!

**Vil også påminne om at subjektivitet, og uttalelser som ligner på min nevnte uttalelse, ikke alltid er like heldig. Skal man si at noe er dritt skal man helst ikke være for spesifikk. Man burde for eksempel ikke si til noen at favorittbandet deres suger (el. lignende). Det er slitsomt å høre at din favorittartist ikke er bra, og noe sånt kan være så personlig, som jo musikksmak er, at det kan såre folk. Derfor ville jeg aldri sagt at Slayer var dritt, selv om de ikke utvikler seg for mye, for dritt er de jo ikke. Jeg ville heller ikke sagt at Genesis var dritt på åttitallet, selv om de brukte lyder som gikk ut på dato veldig fort. Det kan forresten hende at jeg blir å skrive et innlegg om akkurat dette.

Brukte ikke noen kilder denne gangen. Det meste er fra ting jeg husker etter å ha sett på forskjellige dokumentarer eller videoer, og egne inntrykk og oppfatninger.

0

Gojira – L’Enfant Sauvage

Band og tittel: GojiraL’Enfant Sauvage (Special Edition)
Antall spor: 11 + 2 bonusspor = 13
Innhold: 1 CD, 1 DVD, booklet m/tekster og en t-skjorte.

Gojira er ute med plate nummer 5. Siden jeg ikke har nilyttet til alle platene deres før, kan jeg ikke sammenligne albumet for nøye med de tidligere platene, men jeg har hørt på de andre platene, og har likt dem alle sammen. Det jeg imidlertid vet, er at jeg liker L’Enfant Sauvage, uavhengig om de forrige platene er bedre eller mindre bra.

 

Gojira er som mange band i tiden, vanskelig å klassifisere, men sjangre som dødsmetall og adjektiv som tekniske og harde er ikke uvanlige å bruke i en samtale om bandet.

På spesialvarianten av albumet, følger det med en DVD og en t-skjorte, i tillegg til CDen som også inneholder to bonusspor. DVDen inneholder bandets konsert på Les Eurockéennes, fra 2009 og t-skjorten er – FET. Er det rart jeg ble overbevist om å kjøpe spesialversjonen?

Konsertens setliste inneholder så klart de beste av de gamle sangene, og jeg ble imponert over hvor tight og bra det låt. Miksingen av liveplater er ikke alltid like imponerende, ofte fordi bandet spiller så slapt, og man ikke har noe bra råopptak å jobbe med. Denne konserten har derimot både gode soniske lydkvalitet og en massiv energi som kommer fra et band som virker gira fra start til slutt. Låter som Oroborus, The Heavist Matter Of The Universe, Backbone, Flying Whales og Vacuity spilles så tight som det går, med en ustoppelig energi. Det er Remi Delliers som har mikset DVD-lyden.

 

Når det gjelder selve albumet, så er det mikset og medprodusert av Josh Wilbur. Det er han og vokalist/gitarist Joseph Duplianter som har produsert platen ilag nemlig. De to møttes når Duplantier besøkte Spin Studios i New York, i søken etter en eventuell medprodusent eller tekniker. I et av rommene der fant han Josh Wilbur, som satt og mikset på Lamb of God sitt siste album: Resolution. Duplantier ba Wilbur om å skru av alle pluginsene og effektene og alt, sånn at han kunne høre hvordan trommene hørtes ut i opptaksrommet til studioet. Det gjorde han, og forelskelsen var et faktum.

Et album ble ihvertfall resultatet av samarbeidet, og et vellykket samarbeid var det også. Om du vil lese en kort men bra biografi om Josh kan du klikke på denne lenken.

Åpningssporet Explosia er et av favorittlåtene mine på albumet, men en fet intro og et kjemperått rytmisk tema som klasker deg i trynet og forteller deg – på en lite mild måte – at Gojira er tilbake, og det med en enorm energi og jævlig bra musikk rett og slett. Sangene er progressive i formen, og virker som nyskapende i ekstremsjangeren. I slutten av åpningslåta spilles det et gitarlick som høres ut som om det kunne passet inn i soundtracket til en spaghettiwestern. Explosia er heller ikke den eneste låta som virker som et friskt pust i metalsjangeren. Det fortsetter med tittelsporet og ut resten av platen. Det er også disse type låter på albumet, som ender opp som mine favoritter. De som er mer tradisjonelle Gojirasanger er kvalitetsterke, men de låtene som er mer utfordrende og varierte og nyskapende, gjør at de «vanlige» sangene ser litt bleke ut til sammenligning. Det skal være sagt at albumet er så gjennomgående sterkt at man fint kan høre gjennom hele og nyte bergogdalbanen.

Vokalist/gitarist Joseph Duplantier til venstre, som kan spille de mest tekniske ting på gitar og synge samtidig og energiproppfulle bassist Jean-Michel Labadie, som ikke ser ut til at han kan headbange nok. Han er det beste beviset på at headbanging kan være kult selv om man har kort hår.

Gojira er faktisk et av de få hardere metalbandene jeg liker ordentlig godt. Hard musikk kan passe meg godt, men det går lengre og lengre tid mellom hver gang jeg finner et hard-metal band som jeg virkelig liker. Gojira har derimot en innovativ måte å lage nye riff på, med særs spennende rytmiske tema, melodier og harmonikk. Gojira overrasker meg gang på gang med spenningen i musikken, og hvordan de vrir og vender på instrumentene sine for å få noe nytt og friskt på bordet. Bare måten de varierer plekterbruken på skaper variasjoner i hva som kommer ut, de bruker nemlig ikke bare den samme rytmikken med ny melodi eller harmonikk eller omvendt. De er på konstant søken etter nye måter å presentere musikken på, de lager ikke bare flere Gojirasanger. Det er en vesentlig forskjell der nemlig. Et band som jeg mener ikke gjør det, men som bare lager flere sanger er Slayer. Ikke engang fansen deres kan si imot det, forskjellen er bare at de synes det er en bra ting, mens jeg bare dropper å interessere meg.

Det er heller ikke bare gitaristene som utvider repertoaret sitt på dette albumet, men trommis Mario Duplantier viser igjen hvorfor han omtales som en av de beste trommisene i moderne metal. Igjen er det ikke kompleksiteten i materialet som imponerer meg, men nyskapningen og morfingen av instrumentene og alle de komplekse fremførelsene.

Med fare for å bli for pompøs må jeg bare si at det er fullt med øyeblikk på dette albumet som får troen min på moderne musikk tilbake, og særlig metal, som interessen min har dalt litt for. Det absolutte høydepunktet på albumet kommer når jeg trodde at jeg ikke kunne bli imponert mer. På spor 10, Born In Winter synges det med en dyp, behagelig stemme, som man ikke får høre for ofte fra Joseph Duplantier.

Gitarist Christian Andreu

Kort og godt: er man fan av Gojira er man heldig. Gojira fortsetter å gi ut konsekvent gode album, som utvikler seg i nye retninger. Gojira er et band som er blottet for klisjeer og pinlige øyeblikk, og i en verden der tekster blir bare mer og mer nedprioritert står Gojira fast med sitt, og leverer varene. Selv liker jeg å ha en booklet i hendene, lukte inn duften av ny booklet og lese tekstene samtidig som jeg hører gjennom albumet for første gang, og med jevne mellomrom etter det. Da er det ofte med stor skuffelse at jeg må innse at å lese i bookleten skulle jeg aldri gjort. Tekstene er ofte svake, og låtene hadde vært bedre uten så dårlige tekster. Slik er det ikke med Gojira, som skriver tekster som ikke er for direkte eller simple, men ofte har en viss mystikk rundt seg og utolkbarhet. Tekster som får meg til å undre og bli fornøyd med at verket fortsatt fremstår som et kunstverk, og ikke som et forsøk på å lage et kunstverk. Først kommer alltid musikken for meg, og for de fleste, men det er ikke før tekstene er gode at man virkelig føler at det man holder i hendene og hører på, er et ordentlig kunstverk og noe man kan stå for at man liker. Dårlige tekster kan ødelegge noe som virket som tidløs kunst, mens gode tekster kan opphøye musikken.

Om du ikke har tålmodighet nok til å høre gjennom hele albumet kan du i det minste ta deg bryet til å høre følgende sanger:

Born In Winter
The Gift Of Guilt
Mouth Of Kala
The Wild Healer
Explosia

Hvis du derimot har en musikalsk tørst som ei kan slukkes, så burde du sjekke ut Gojira sine andre album også. Det fins mange skatter i Gojiras diskografi å grave opp.

Kilder:

Hvis du trykker på bildene skal du finne stedene jeg har stjelt de fra.

Intervju på MetalSucks: http://www.metalsucks.net/2011/11/21/exclusive-metalsucks-interview-gojiras-joe-mario-duplantier-on-their-new-album-signing-with-roadrunner-records-the-sea-shepard-ep-and-more/

9

Konseptalbum <3

Er det to ting jeg liker så er det lister og konseptalbum. Derfor kan du skjønne at jeg nå er i ekstase ettersom jeg skal forene disse to, i ett og samme innlegg. En av grunnene til at jeg fikk meg blogg var muligheten for å publisere lister og skrive om musikk jeg liker. Jeg vurderte lenge om jeg skulle bruke Musikk i Perspektivoppgaven min fra 3. året på musikklinja som innlegg, men slo det fra meg når jeg innså at den oppgaven som ville vært aktuell var på åtte sider. Jeg skrev en oppgave om Jethro Tull og hva som gjorde albumet deres Thick As A Brick til et konseptalbum. I stedet for å lime inn hele oppgaven, skal jeg heller stjele et par linjer derfra, som omhandler konseptalbum generelt, og ellers fatte meg i korthet.

I oppgaven min fins det en setning der det står: «Når det kommer til musikken på et konseptalbum, er det ikke mange faste trekk. Her er det heller ting som er typiske for konseptalbumet, men ikke obligatoriske.» Jøss, det får’n si!

Konseptalbum har ofte en gjennomgående tematikk, historie eller til og med musikalske temaer som gjentas. Noen konseptalbum har en historie som går fra A til B, andre har bare et tema som går igjen i alle sangene, uten at de nødvendigvis er sammenflettet noe mer enn det. Selv liker jeg best de albumene med både historie og gjennomgående musikalske temaer. Jeg har alltid likt å vrenge og vri musikalske temaer, og lage forskjellige varianter og arrangementer av det samme temaet. Det appellerer også veldig til meg når historien er gjennomført, samtidig som teksten fremstår som den ypperste poesi. (Jeg kommer til å skrive et innlegg om «gode og dårlige» tekster. Heldigvis kan jeg være så subjektiv jeg bare vil).

 

Det er kanskje en mer eller [mye] mindre vågal påstand å si at konseptalbumet kom ut av progrocken, eller kanskje det er omvendt? Ja, det er sannsynlig det også. Det første konseptalbumet skal være The Beatles med Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band i 1967. Det kom såklart album som hadde konseptalbumlignende trekk før 1967, men The Beatles regnes i mange sammenhenger som det første mer eller mindre ordentlige konseptalbumet, selv om ikke alle låtene passer inn i platas «konsept». Noen sier at det er albumet til The Who A Quick One fra 1966 som er det første konseptalbumet og Frank Zappas Absolutely Free fra 1967, som en nummer to etter The Who, men ingen av de albumene er fullstendige konseptalbum, og det er kanskje ikke The Beatles sitt album heller. Noen mener at det første ordentlige konseptalbumet ikke kom før i 1968, fra The Pretty Things med albumet S. F. Sorrow. KonseptalbumLIGNENDE plater har det blitt laget så tidlig som 40-tallet, men selv om konseptalbumtrekkene ikke er skrevet i stein kan man være litt mer nøye og ikke bare si at «alle titlene på albumet hadde noe med farger å gjøre. Altså et konseptalbum.» (Colorful Ventures av The Ventures, 1961).

Mange gamle årstall. Betyr det at konseptalbumet er utrendy igjen? Tvilsomt. I løpet av det forrige årtiet blusset konseptalbumskapingen opp igjen. Alle lagde konseptalbum. Det var så mange som lagde konseptalbum, at band måtte avlyse planene om å lage konseptalbum, nettopp fordi «alle» gjorde det (tror det var Velvet Revolver som sa det til MetalHammer, men jeg er ikke sikker). Tilogmed Green Day har laget et par album som kommer under konseptalbumparaplyen med American Idiot fra 2004. Kongene av det moderne konseptalbumet, er imidlertid ikke Green Day, men Coheed & Cambria. De har laget en sci-fihistorie over 5 album med en begynnelse og en slutt. I god episk-verdensrom-saga ånd har de selvsagt laget slutten sist, med deres hittil siste album: The Year of the Black Rainbow, som kom ut i 2010. Heldigvis for meg kommer det snart et nytt album fra Coheed & Cambria, med ny historie, men i samme verden som den forrige. I originalhistorien, som det er blitt skrevet bøker og tegneserier av, er Coheed og Cambria foreldrene til historiens protagonist: Claudio. Vokalisten i bandet heter tilfeldigvis også Claudio til fornavn. For et sammentreff! Nevnte frontmann er forøvrig også uoffisiell verdensmester i albumtitler (skjekk listen).

 No World For Tomorrow

En liten liste med konseptalbum, som jeg liker veldig godt, og eier (og/eller har stjelt) som enten vinyl eller CD:

Band – Tittel

 Coheed & Cambria – Good Apollo, I’m Burning Star IV, Volume 1: From Fear Through The Eyes Of Madness, No World For Tomorrow, The Year of the Black Rainbow
Jethro Tull – Thick As A Brick (utrolig fet vinyl med avis som cover, med 12 sider!)
Judas Priest – Nostradamus
Mastodon – Blood Mountain, Crack The Skye
Motorpsycho & Ståle Storløkken – The Death Defying Unicorn
Opeth – Still Life
Pain of Salvation – Remedy Lane, Be, Scarsick
Porcupine Tree – Fear of a Blank Planet (for et sinnsykt bra album), The Incident
Pure Reason Revolution – The Dark Third
Pink Floyd – The Wall
Transatlantic – The Whirlwind

 

Det fins vel syv/fjorten håndfulle konseptalbum til som jeg ikke har nevnt engang, som jeg også liker veldig godt, men i listen her er det nevnt noen album som har en veldig stor plass i hjertet mitt (myten sier heldigvis at folk fra Nord-Norge har store hjerter, så plass nok er det vel). Flere av disse albumene blir nok å komme på fremtidige all-time favorittalbumlister. Flere av de bandene som kommer på den listen kommer nok også til å få sine egne innlegg, ettersom lidenskapen min for flere band er relativt store.

Konseptalbum har med stor sannsynlighet hatt en stor rolle når min kjærlighet for hele album har blitt utviklet. Jeg er ikke en person som hører på tre sanger fra et album, og ikke resten. Jeg elsker helhetlige album, som kan høres fra start til slutt og som er kvalitetsterke, og tåler tidens tann. Helhetligheten som følger med konseptalbumet, kan vanskelig matches av album som er bygget opp av enkeltlåter som ikke har noe med hverandre å gjøre.

Jeg elsker konseptalbum. Har du noen konseptalbum du liker ekstra godt?

Kilder:
Bortsett fra de i oppgaven min (en side med kilder som er unødvendig å ramse opp nå, ettersom jeg har sugd all kunnskapen opp, og selv blitt en [utømmelig] kilde):

http://rateyourmusic.com/list/Chrysostome/a_history_of_concept_albums_in_rock/

0

Miksing – en liten innføring

Hva er en miks? Spørsmålet og dette innlegget er ikke ment som å prate babyspråk til voksne folk, for de fleste musikkinteresserte er opplyste om musikkens tilblivelse. Dette sannsynligvis på grunn av veksten av DVDer som følger med albumutgivelser, for å få folk til å fortsatt kjøpe CDer. I mange år nå har jeg hatt som policy at jeg kun skal kjøpe CDer hvis det følger med noe ekstra, gjerne en DVD med making of-dokumentarer eller lignende. På grunn av disse forskjellige ekstramaterialene som følger med, har mange lært hvordan prosessen å skrive, spille inn og ferdigstille en plate er. De fleste vet altså hva forskjellen på en producer (produsent på norsk kan være litt misvisende) og en mikser er og vet at en mikser ikke bare stiller lydnivåer i forskjell til hverandre. Det ikke alle vet er hva man gjør i en miks, når man har alle de ferdige opptakene, ei heller hvordan ting låter før de har blitt mikset eller hva plug-ins faktisk gjør. Derfor tenkte jeg at jeg skulle, med eksempler, forklare og vise litt hva man gjør i mikseprosessen.

Eksempelet jeg skal bruke er en demo jeg holder på med, av ei låt som keyboardist Jørgen Andersen har skrevet til bandet vårt Vor. For godt over et år siden spilte vi noe keyboardgreier han fant på der og da. Jeg la på litt dårlige trommer programmert i Reason og vi gjorde ikke noe mer med den. Det skal sies at vi bodde ute i skogen i perioden vi spilte inn dette. Ikke døm om det låter litt rart. Førsteutkastet lyder som sådan:

I sommer fant jeg ut at jeg skulle arrangere låta for band. Siden resten av bandet inkludert trommis bor milevis fra meg, måtte jeg bruke endel softwareinstrumenter. Symbalene til trommene er software, men skarp og basstromme er egne samples jeg har hentet fra andre opptak jeg har gjort. Ettersom jeg har brukt trommer fra andre opptak, måtte jeg kutte slagene veldig kjapt for å ikke få så mye annet med. Hvis jeg ikke hadde kuttet skarpen rett etter slaget, så ville jeg fått med meg hihat fra en annen sang, som bare ville distrahert. Det som er baksiden med å gjøre det sånn, er at den naturlige klangen (klang som i reverb) fra skarptrommen blir kuttet av, og skarpslaget blir veldig kort og urealistisk. Det samme gjelder basstromma. Det hørtes slik ut:

Selv om jeg har brukt ekte trommer som samples, høres det ikke særlig realistisk ut. Derfor måtte jeg bruke en reverb plug-in. Sammen med EQ og kompresjon er reverb et av de viktigste mikseverktøyene. Etter at jeg satt på reverb (og litt EQ og kompresjon) ble resultatet slik:

Det høres ikke veldig realistisk nå heller for seg selv, ingen plug-ins høres ut som ekte romklang, men det er absolutt en forbedring fra utgangspunktet, og noe man ikke tenker på i den ferdige miksen, i sammenheng med resten.

Selv om reverb/romklang kan være fint er det likevel feil ende å starte i å begynne med det når man skal mikse. Det viktigste verktøyet man har og det man begynner med i en miks er EQ. En equalizer-plug-in er lik den equalizeren du har på stereoanlegget ditt, på mp3-spilleren din eller hvor det måtte være. Forskjellen er bare at man kan være mer nøyaktig i en plug-in, pluss at den ofte har et par ekstrafunksjoner og rett og slett låter bedre.

Den equalizeren som følger med ProTools ser sånn ut. Der det står input ser du en Ø, som hvis man trykker inn den snur fasen på det som kommer inn. Der det står HPF har du et HiPassFilter. HiPass betyr at du lar de høye frekvensene slippe forbi. Altså det tar vekk lave bassfrekvenser. Du bruker parametrene til å bestemme hvor langt opp du vil ha basskuttet og bestemme hvor bratt kurven skal være. Jeg har den bratteste på bildet. LPF er såklart LoPassFilter, som er det samme som et HiPassFilter, men det er i den andre enden. Under ser du de andre bandene man kan bruke, der man kan endre Q-verdi, frekvens og antall dB man vil ta vekk eller forsterke. Du ser her at jeg mislikte noe av det som var i området i 600 hertz på gitaren, så jeg tok vekk ikke altfor drøye 4 dB. Det som er det viktigste som er gjort her er ikke fire dB vekk fra 600 Hz, men hipassfilteret jeg satt ganske nådeløst helt opp til 206 Hz. Før jeg gjorde det hørtes det sånn ut:

Etter at jeg hadde satt på EQ-en hørtes det slik ut:

Den akustiske gitaren i refrenget er ikke i hovedfokus, den er bare der for å få litt definisjon og understreke hva den elektriske gitaren gjør rytmisk. All den bassen som jeg har tatt bort er bare i veien for bassen og basstromma, selv om det hadde hørtes finere ut med litt mer bass om jeg bare skulle hatt akustisk gitar der . Når jeg har tatt vekk bassfrekvenser fra den akustiske gitaren er det mer plass til det som faktisk skal være bassete.

Neste plug-in i kjeden er en dynamisk kompressor. Å komprimere musikk er generelt fyfy, men en kompressor man bruker som plug-in for å komprimere spor er ikke det samme som prosessen å komprimere filer sånn at de tar mindre plass (som jeg har gjort med de opplastede lydopptakene her på bloggen. De to siste lydfilene er særlig forringet, der hører man klart og tydelig at bl. a. den akustiske gitaren har tapt mye på veien fra original miks til komprimert opplastet fil på SoundCloud). Kompressorer forringer ikke lydkvaliteten ved å gjøre den mindre, den har en annen funksjon. Det skal imidlertid være sagt at man kan med kompresjon forringe lydkvaliteten hvis man overdriver, akkurat som man kan gjøre det hvis man bruker EQ eller reverb overdrevent. Alt med måte som man sier. Kompresjon er også det kanskje mest avanserte konseptet innen miksing å forklare, og ikke så langt fra konseptet om limiting. Man bruker begge deler i mastering, og i den delen av masteringprosessen der man skal pushe volumet høyere er det limiteren som gjelder. Forferdelige bruksområder av limitere er på TV-reklamer. De fleste av oss har merket at lydnivået på TV-en skyter i været med en gang det er reklamepause. Dette er så klart grenseløst irriterende, ettersom jeg må finne fjernkontrollen fort og skru av lyden.

Jeg skal prøve å forklare uten å bli for teknisk, og hvordan jeg selv opplever kompresjon og limiting. En limiter er egentlig en kompressor med høyere ratio – en slags nådeløs kompressor. Limiteren dytter all lyden opp til et bestemt nivå, og når lydkilden går over det nivået bremser limiteren og nekter volumet å gå opp. Hvis du har hørt på endel live-DVDer har du kanskje lagt merke til at det er like høyt volumnivå i den ene delen av sangen der det kun er en gitar som spiller, som når resten av bandet kommer inn. Gitaren blir skrudd ned for å få plass til resten av instrumentene. Dette skjer fordi man har skrudd limiteren til å pushe volumet for mye. Hvis man ikke hadde gjort det, så hadde gitaren i begynnelsen vært lavere ved samme volum på din private lydkontroll, og volumet hadde steget når resten av bandet kom inn, ikke vært det samme som før. Da oppleves det som om gitaren ikke skrus ned, at det holdes på samme nivå som det var når gitaren spilte selv. Kompressoren får som oftest skylden for lite dynamikk i musikk, men som oftest er det en limiter med drøye innstillinger som er skurken.

Kompresjon er imidlertid ikke bare negativt. Hvis du noen gang har hørt en altfor dynamisk vokalist, uten kompresjon, så ville du blitt irritert over at du ikke hadde fått med deg halvparten av det vokalisten sang. Når sangere synger ujevnt, som de jo gjør, kommer peaken alltid til å være for høy for resten av miksen din og ødelegge volumbalansen. Det laveste nivået vil være for lavt og det høyeste vil være for høyt. En dynamisk kompressor presser så og så mye ned på peaker, sånn at man kan skru opp volumet på sporet, sånn at volumet blir jevnere. Det som er så fint med at man kan bruke kompressoren til dette er at man kan få en dynamisk opptreden fra en vokalist, men samtidig få volumnivået jevnere. Kompressoren ødelegger ikke nødvendigvis dynamikken, man kan fortsatt høre at noen synger svakere og sterkere. Det samme gjelder trommer og særlig skarptromme. En trommis kan ghoste og spille dynamisk, noe man hører på klangen i slaget og røffheten i lyden på trommen etter hvor hardt hun spiller, samtidig som man kan bruke en kompressor til å gjøre volumnivået jevnere sånn at man faktisk får alle slagene og detaljene i et tilfredsstillende volumnivå. Et godt tips hvis man vil være sikker på at man får et jevnt signal og beholder dynamikken, er å duplisere et spor og komprimere den ene kopien relativt hardt og la den andre være urørt. Det beste fra to verdener: dynamikk og jevnhet. Er jevnhet et ord? Det finnes sikkert et bra synonym. Komprimerer man for drøyt vil man få kjedelige, flate mikser.

Kompressorer kan forøvrig også brukes til andre ting enn å jevne ut et spor. Man kan skape visse effekter og også stille inn kompressoren til å for eksempel få mer snap. For å få ordentlig dask i skarp og basstromme (i for eksempel hard rock eller metal) er det kompresjon som gjelder. Gjerne ett spor uten og ett med kompresjon.

Hvis du vil lese en bra og ganske nøye innføring om kompresjon, kan du klikke på denne lenken. Mange gode meninger og tanker om kompresjon og overkompresjon.

Hva slags andre mikseverktøy bruker man da? I nærheten av kompresjon og limitingland har man jo de-essere, som komprimerer s-er, sånn at de ikke skal være for gjennomtrengende. Bruker man for mye vil det høres ut som om vokalisten lesper litt. Jeg har hørt et par låter der mikseren garantert ikke har brukt en de-esser, hvor det utvilsomt burde vært brukt en. I samme region har man også noise-gaten, som slår av sporet helt når innvolumet er under et gitt nivå. Dette kan være fint når for eksempel tammene på et trommesett ikke blir brukt hele tiden. Da er det jo ikke vits at tammene skal få masse annet uønsket støy inn i mikrofonene sine. Gaten åpner seg først når sporet får et så og så høyt nivå inn. Særlig praktisk og nesten nødvendig live.

Det fins en haug med forskjellige effekter og verktøy man kan bruke i en miks; delay, pitchkorrigering og distortion er noen av dem.

De viktigste er fortsatt (i prioritert rekkefølge): EQ, kompresjon og klang (reverb).

Demoen min FØR jeg mikset den:

Demoen etter at jeg har mikset litt på den (størst merkbar forskjell i refrenget):

Alle filene er dessverre blitt komprimert på den måten man komprimerer filer på, altså lydkvaliteten er forringet til fordel for at den skal ta lite plass. Særlig merkbart på de miksene med fullt band. Noen som vet om en nettside der man kan laste opp musikken sin, som ikke ødelegger fila di helt? Si gjerne ifra.

Lydkvalitet, mastring, overlimiting/skvising, kompresjon (plug-in), filkomprimering og musikkformat er noen ting jeg skal snakke om i fremtidige innlegg, som er ganske relatert til dette.