Gojira – L’Enfant Sauvage

Band og tittel: GojiraL’Enfant Sauvage (Special Edition)
Antall spor: 11 + 2 bonusspor = 13
Innhold: 1 CD, 1 DVD, booklet m/tekster og en t-skjorte.

Gojira er ute med plate nummer 5. Siden jeg ikke har nilyttet til alle platene deres før, kan jeg ikke sammenligne albumet for nøye med de tidligere platene, men jeg har hørt på de andre platene, og har likt dem alle sammen. Det jeg imidlertid vet, er at jeg liker L’Enfant Sauvage, uavhengig om de forrige platene er bedre eller mindre bra.

 

Gojira er som mange band i tiden, vanskelig å klassifisere, men sjangre som dødsmetall og adjektiv som tekniske og harde er ikke uvanlige å bruke i en samtale om bandet.

På spesialvarianten av albumet, følger det med en DVD og en t-skjorte, i tillegg til CDen som også inneholder to bonusspor. DVDen inneholder bandets konsert på Les Eurockéennes, fra 2009 og t-skjorten er – FET. Er det rart jeg ble overbevist om å kjøpe spesialversjonen?

Konsertens setliste inneholder så klart de beste av de gamle sangene, og jeg ble imponert over hvor tight og bra det låt. Miksingen av liveplater er ikke alltid like imponerende, ofte fordi bandet spiller så slapt, og man ikke har noe bra råopptak å jobbe med. Denne konserten har derimot både gode soniske lydkvalitet og en massiv energi som kommer fra et band som virker gira fra start til slutt. Låter som Oroborus, The Heavist Matter Of The Universe, Backbone, Flying Whales og Vacuity spilles så tight som det går, med en ustoppelig energi. Det er Remi Delliers som har mikset DVD-lyden.

 

Når det gjelder selve albumet, så er det mikset og medprodusert av Josh Wilbur. Det er han og vokalist/gitarist Joseph Duplianter som har produsert platen ilag nemlig. De to møttes når Duplantier besøkte Spin Studios i New York, i søken etter en eventuell medprodusent eller tekniker. I et av rommene der fant han Josh Wilbur, som satt og mikset på Lamb of God sitt siste album: Resolution. Duplantier ba Wilbur om å skru av alle pluginsene og effektene og alt, sånn at han kunne høre hvordan trommene hørtes ut i opptaksrommet til studioet. Det gjorde han, og forelskelsen var et faktum.

Et album ble ihvertfall resultatet av samarbeidet, og et vellykket samarbeid var det også. Om du vil lese en kort men bra biografi om Josh kan du klikke på denne lenken.

Åpningssporet Explosia er et av favorittlåtene mine på albumet, men en fet intro og et kjemperått rytmisk tema som klasker deg i trynet og forteller deg – på en lite mild måte – at Gojira er tilbake, og det med en enorm energi og jævlig bra musikk rett og slett. Sangene er progressive i formen, og virker som nyskapende i ekstremsjangeren. I slutten av åpningslåta spilles det et gitarlick som høres ut som om det kunne passet inn i soundtracket til en spaghettiwestern. Explosia er heller ikke den eneste låta som virker som et friskt pust i metalsjangeren. Det fortsetter med tittelsporet og ut resten av platen. Det er også disse type låter på albumet, som ender opp som mine favoritter. De som er mer tradisjonelle Gojirasanger er kvalitetsterke, men de låtene som er mer utfordrende og varierte og nyskapende, gjør at de «vanlige» sangene ser litt bleke ut til sammenligning. Det skal være sagt at albumet er så gjennomgående sterkt at man fint kan høre gjennom hele og nyte bergogdalbanen.

Vokalist/gitarist Joseph Duplantier til venstre, som kan spille de mest tekniske ting på gitar og synge samtidig og energiproppfulle bassist Jean-Michel Labadie, som ikke ser ut til at han kan headbange nok. Han er det beste beviset på at headbanging kan være kult selv om man har kort hår.

Gojira er faktisk et av de få hardere metalbandene jeg liker ordentlig godt. Hard musikk kan passe meg godt, men det går lengre og lengre tid mellom hver gang jeg finner et hard-metal band som jeg virkelig liker. Gojira har derimot en innovativ måte å lage nye riff på, med særs spennende rytmiske tema, melodier og harmonikk. Gojira overrasker meg gang på gang med spenningen i musikken, og hvordan de vrir og vender på instrumentene sine for å få noe nytt og friskt på bordet. Bare måten de varierer plekterbruken på skaper variasjoner i hva som kommer ut, de bruker nemlig ikke bare den samme rytmikken med ny melodi eller harmonikk eller omvendt. De er på konstant søken etter nye måter å presentere musikken på, de lager ikke bare flere Gojirasanger. Det er en vesentlig forskjell der nemlig. Et band som jeg mener ikke gjør det, men som bare lager flere sanger er Slayer. Ikke engang fansen deres kan si imot det, forskjellen er bare at de synes det er en bra ting, mens jeg bare dropper å interessere meg.

Det er heller ikke bare gitaristene som utvider repertoaret sitt på dette albumet, men trommis Mario Duplantier viser igjen hvorfor han omtales som en av de beste trommisene i moderne metal. Igjen er det ikke kompleksiteten i materialet som imponerer meg, men nyskapningen og morfingen av instrumentene og alle de komplekse fremførelsene.

Med fare for å bli for pompøs må jeg bare si at det er fullt med øyeblikk på dette albumet som får troen min på moderne musikk tilbake, og særlig metal, som interessen min har dalt litt for. Det absolutte høydepunktet på albumet kommer når jeg trodde at jeg ikke kunne bli imponert mer. På spor 10, Born In Winter synges det med en dyp, behagelig stemme, som man ikke får høre for ofte fra Joseph Duplantier.

Gitarist Christian Andreu

Kort og godt: er man fan av Gojira er man heldig. Gojira fortsetter å gi ut konsekvent gode album, som utvikler seg i nye retninger. Gojira er et band som er blottet for klisjeer og pinlige øyeblikk, og i en verden der tekster blir bare mer og mer nedprioritert står Gojira fast med sitt, og leverer varene. Selv liker jeg å ha en booklet i hendene, lukte inn duften av ny booklet og lese tekstene samtidig som jeg hører gjennom albumet for første gang, og med jevne mellomrom etter det. Da er det ofte med stor skuffelse at jeg må innse at å lese i bookleten skulle jeg aldri gjort. Tekstene er ofte svake, og låtene hadde vært bedre uten så dårlige tekster. Slik er det ikke med Gojira, som skriver tekster som ikke er for direkte eller simple, men ofte har en viss mystikk rundt seg og utolkbarhet. Tekster som får meg til å undre og bli fornøyd med at verket fortsatt fremstår som et kunstverk, og ikke som et forsøk på å lage et kunstverk. Først kommer alltid musikken for meg, og for de fleste, men det er ikke før tekstene er gode at man virkelig føler at det man holder i hendene og hører på, er et ordentlig kunstverk og noe man kan stå for at man liker. Dårlige tekster kan ødelegge noe som virket som tidløs kunst, mens gode tekster kan opphøye musikken.

Om du ikke har tålmodighet nok til å høre gjennom hele albumet kan du i det minste ta deg bryet til å høre følgende sanger:

Born In Winter
The Gift Of Guilt
Mouth Of Kala
The Wild Healer
Explosia

Hvis du derimot har en musikalsk tørst som ei kan slukkes, så burde du sjekke ut Gojira sine andre album også. Det fins mange skatter i Gojiras diskografi å grave opp.

Kilder:

Hvis du trykker på bildene skal du finne stedene jeg har stjelt de fra.

Intervju på MetalSucks: http://www.metalsucks.net/2011/11/21/exclusive-metalsucks-interview-gojiras-joe-mario-duplantier-on-their-new-album-signing-with-roadrunner-records-the-sea-shepard-ep-and-more/

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s