Fra død og fordervelse til blomster og pusekatter – Utvikling

I forrige innlegg nevnte jeg i farten at jeg likte band som utviklet seg, og ikke bare lagde flere av de samme sangene/albumene om og om igjen. Jeg nevnte også at Slayer er et typisk band å ta frem når man skal ha et eksempel på et band som har spilt inn det samme albumet gjentatte ganger. For meg fins det få ting som er mer kjedelig enn et band som lager det samme albumet, og jeg blir oppriktig gira når jeg hører om en ny retning som et av mine favorittband har tatt.

Når det er sagt, må jeg også innrømme at noen ganger kan det gå skeis også for min del. KoRn er et eksempel på det, med deres siste album, som jeg bare ikke ble interessert i. Skrillex-wobbling (dubstep kalles det populært, men dette skal visst være feil betegnelse for den type musikk som Skrillex gjør) er noe jeg simpelthen ikke liker. Det var derfor en skuffelse for meg at KoRn denne gang ikke kom til å komme med noe matnyttig for meg. Det skal også være sagt at jeg respekterer band som KoRn, nøyaktig fordi de utvikler seg og ikke er redde for å gjøre noe som ikke er «KoRn». KoRn er kjent for sine første album, som regnes som fasiten på hva Nu-Metal var, men favorittalbumet mitt fra dem er det navnløse albumet deres. Det med det kråkelignende vesenet på det hvite coveret vet du. Et album som de fleste ble overrasket over, og ikke kunne like det fordi det ikke var «KoRn». På grunn av bandets historie, og assosiasjonene man har med det navnet, klarer man ikke å like ting som høres for annerledes ut. Jeg elsker det albumet, og ville nok rangert det på min topp-10-liste over gode album. Et album som ikke er laget av toner eller rytmer, men pure passion and emotions. Sjekk det ut!

Det fins utallige eksempler på band som får pes for at de tar så bråe svinger og ikke lengre er som «de brukte å være». Et populært eksempel (uansett hva man måtte synes om dem) er Metallica, som startet som et Thrash-Metalband, og et knapt tiår seinere ga ut fløtepuslåta «Nothing Else Matters», for så å gi ut fanhat-albumene Load og Reload. De to albumene er ikke Thrash i det hele tatt, og heller mer mot bluessiden av rocken enn mot speed-metalen. Ironisk nok er Load mitt favoritt Metallica-album. Metallica er også et av de bandene som har en såpass stor fanbase, at den er splittet mellom de som er «lojale» og de som «likte det gamle best».

Et band som underlig nok har klart å holde fansen sin ombord, er bandet Anathema. De må ha den mest lojale fanbasen man kan ha. Hvis du sammenligner åpningslåta fra debutalbumet deres Serenades (1993) med hva som helst fra det siste albumet deres Weather Systems (2012), så vil du ikke finne en eneste likhet, bortsett fra flere av navnene på besetningen.

 FØR:

Anathema – Lovelorn Rhapsody

 ETTER:

Anathema – Untouchable (part one) (from Weather Systems)

Noen ganger er det artister som er lei av de samme gamle tingene, som gjør at de tar en brå sving i en ny retning. Andre ganger er det bare at bandet har gjennomgått drastiske endringer i besetningen. Det er jo ikke rart at Deep Purple ikke låter som Deep Purple i 2012 når det kun er én person igjen fra originalbesetningen. Et annet eksempel på et band som endret seg dramatisk etter at en nøkkelperson sluttet er Genesis. Da Peter Gabriel sluttet som vokalist, tok etterhvert Phil Collins over som hovedmann og vokalist. Bandet tok en fullstendig ny retning og produserte låter som hiten Land of Confusion, som er totalt annerledes fra den klassiske Genesis-sounden. De gikk fra å være et prog-rockband med lange episke stykker, til å bli et typisk åttitalls popband med forferdelige synthlyder og elektrisk trommesett. Ikke det at låtene var dårlige, men altfor mange band har blitt ødelagt av fascinasjonen av de nye synthene som kom på åttitallet og de elektriske trommesettene. De ble så gira over de nye leketøyene at de ikke innså at det meste hørtes ut som dritt*.

Har du noen band du nå ikke klarer å høre på fordi de har endret seg så mye? Eller har du kanskje noen artister du liker på grunn av at de gjorde akkurat det?

*Vil påminne om at dette er en ytterst subjektiv** blogg, der jeg til tider kan dømme ting til øst og til vest, hvor andre kunne hyllet ting. Heldigvis skriver jeg ikke på vegne av noen andre enn meg selv. Frihet, tjohei!

**Vil også påminne om at subjektivitet, og uttalelser som ligner på min nevnte uttalelse, ikke alltid er like heldig. Skal man si at noe er dritt skal man helst ikke være for spesifikk. Man burde for eksempel ikke si til noen at favorittbandet deres suger (el. lignende). Det er slitsomt å høre at din favorittartist ikke er bra, og noe sånt kan være så personlig, som jo musikksmak er, at det kan såre folk. Derfor ville jeg aldri sagt at Slayer var dritt, selv om de ikke utvikler seg for mye, for dritt er de jo ikke. Jeg ville heller ikke sagt at Genesis var dritt på åttitallet, selv om de brukte lyder som gikk ut på dato veldig fort. Det kan forresten hende at jeg blir å skrive et innlegg om akkurat dette.

Brukte ikke noen kilder denne gangen. Det meste er fra ting jeg husker etter å ha sett på forskjellige dokumentarer eller videoer, og egne inntrykk og oppfatninger.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s