1

Julebullshit, Harry Potter, John Williams & Daniel Radcliffe <3

Du vet når du har juleferie, og du reiser fra hovedstaden til hjemkommunen, som har en befolkningstetthet på 0,7 kvadratkilometer, og du plutselig har lite å gjøre? Det er en viss fare for at du tilogmed kommer til å kjede deg, og desperat prøver å finne på ting å gjøre, for å unngå en sikker død av kjedsomhet. Typisk historie, ja? Vel, nå har det seg sånn at det er akkurat dette som har skjedd meg.

Motorpsycho – Blissard av Johan Harstad

Jeg har fylt dagene mine med å spise, lese litt i boka til Johan Harstad om Motorpsycho sitt album Blissard (som ble nummer 25 i Morgenbladet sin kåring over de hundre beste norske platene gjennom historien), spilt Flåklypaspillet til Nintendo DS (jeg fant også ut at jeg hadde 436 Pokémon på Pokémon Diamond), sett på TV (du vet Bones, CSI, Two and a half men, Simpsons, en Adam Sandler-film, Gladiator så vi + masse, masse reklame), spille gitar og høre på musikk på forskjellige formater (vinyl, iTunes, Blu-ray, Spotify, YouTube).

Flåklypa Grand Prix til Nintendo DS

På tross av alle de tingene, har det fortsatt vært øyeblikk hvor jeg har prøvd å finne ut flere måter å holde kjedsomheten borte på. Jeg vurderte tilogmed å begynne å lese Harry Potter-bøkene igjen. Da kom jeg til å tenke på hvor gode bøker de er. Sist jeg hadde noe med Harry Potter å gjøre, var det derimot med blandede følelser. På grunn av DE JÆVLA FILMENE! Eller … filmene var forsåvidt greie de, men DANIEL RADCLIFFE SUGER NOE JÆVLIG!  På den ene siden kunne flere av skuespillerne i de filmene ha alt fra middelmådige, til sterke skuespillerprestasjoner, bortsett fra Daniel Radcliffe som … ja, du skjønner. Jeg kan nemlig ikke huske å ha lest i bøkene at Harry Potter hadde downs syndrom. Og misforstå meg rett; jeg har ingenting imot folk som har nevnte syndrom, og vil ikke støte noen med downs (hallo, ingen vil bli sammenlignet eller assosiert med Daniel Radcliffe), poenget mitt er bare at det virker som om han prøver å spille noen som har downs, og ikke greier det heller, men … eh, ja. Alt blir liksom feil med Daniel Radcliffe. Det blir en fornærmelse for den gruppen mennesker man sammenligner han med. Han er en SÅ dårlig skuespiller. Han burde iallefall ikke vært stjernen i min barndoms favorittbokserie. Ikke det at noen brydde seg om at Daniel Radcliffe sine manglende skuespillerevner skulle ødelegge hundretusenvis med barndommer. Ingen brydde seg om at de ved Daniel Radcliffe som HOVEDROLLEINNEHAVER kom til å ødelegge en filmserie, som kunne blitt noe virkelig bra. Når man først får muligheten til å lage noe med potensiale for storhet, så ansetter man ikke Daniel Radcliffe til å gjøre den viktigste jobben! Det verste er imidlertid å vite at Daniel Radcliffe fikk brevet fra Galtvort, og ikke jeg.

Noen bilder av Daniel Radcliffe med tekst til:

Emma Watson som Hermine lot oss i det minste ha noe å se på

Haters er sånne som meg det

Aaaah, så sjarmerende

En haug med forskjellige regissører gjorde også at kontinuiteten var fraværende gjennom filmserien. Kunne de ikke bare fått Terry Gilliam til å regissere flimene da? På musikksiden var det også flere forskjellige komponister, men la noen av oss merke til det? På det visuelle ble det i alle fall unektelig store forskjeller mellom byttene av regissører. De to første filmene både ser og føles som koselige familiefilmer, som blir sendt på TV i jula, mens den tredje er mørk og dyster, og Galvort har tilogmed fått nytt design!

Legoet var ikke så ille da

Til tross for alt dette, eller kanskje på grunn av Daniel Radcliffe sin udugelighet, har jeg altså lyst til å lese Harry Potter-bøkene om igjen. Problemet oppstår hvis jeg begynner å se for med Daniel Radcliffe sitt ansikt når jeg leser om Harry Potter. Før filmene kom så Harry Potter annerledes ut i hodet mitt. Etter at de første filmene kom begynte han å se ut som Daniel Radcliffe, når jeg leste bøkene også! Før det så han ut som han gjør på utsiden av bøkene.

Var det noen av oss som la merke til at musikken ikke hadde samme komponist gjennom serien? Kanskje. Jeg tenkte nok ikke på det når jeg så filmene, men jeg lurer på om jeg kanskje syntes at musikken fikk en mindre rolle, jo lengre ut i serien man kom. Ble det mer og mer revamping av de temaene som John Williams presenterte i de tre første filmene? John Williams komponerte musikken til de tre første flmene, men han gjorde ikke alt arbeidet i sammenheng med Mysteriekammeret. William Ross måtte inn og fullføre arbeidet til John Williams, fordi JH måtte jobbe med Catch Me If You Can av Steven Spielberg. Musikken til den fjerde filmen ble komponert av Patrick Doyle og den femte og sjette av Nicholas Hooper. Film #5 inneholder «Fireworks», som har en ganske teit shreddegitarsolo (syns ihvertfall den var teit da jeg hørte den sist, kanskje jeg kan lære å sette pris på den). Nicholas Hooper har definitivt en annerledes stil enn John Williams. John Williams sine Harry Potter-temaer og arrangementer har definitivt den «magisk jul»-stemningen, mens Nicholas Hooper lager mørkere musikk, og er kanskje ute etter de sterke følelsene. John Williams sine komposisjoner er derimot mye mer fengende – noe man husker og kan nynne på. Hooper vil få deg til å gråte og hoppe i kinosetene, mens Williams er ute etter å lage minneverdige, musikalske opplevelser.

Musikken til den todelte slutten av filmserien er komponert av Alexandre Desplat, som for meg virker som en litt mer tradisjonell (les: kjedelig) filmkomponist enn de andre. Han kan også ha mange kule arrangementer, og vrier og alt det der, men han mangler den gode melodi. John Williams har evnen til å balansere alt det man trenger i en film, samtidig som han kan lage en god melodi til å støtte historien. Desplat sine komposisjoner er simpelthen ikke like sterke, og fulle med kvalitetsmusikk. Det er liksom «bare» filmmusikk.

Det skal være sagt at en må ta disse ord med en bøtte salt. Jeg har bare skumlest filmmusikken kjapt, og det kan hende at observasjonene mine bare er svada. Hvem bryr seg uansett? Det vi vet, er at Daniel Radcliffe suger og jula er en tid for tradisjoner og nostalgi. Derfor skal jeg prøve å fortrenge ansiktet til Daniel Radcliffe, og lese Harry Potter-bøkene. Det skal imidlertid ganske mye til for å fortrenge det stygge trynet til Daniel Radcliffe (og hvorfor valgte de han? Han har ikke engang riktig farge på øynene [Harry Potter skal ha grønne, ikke blåe øyne] og greier altså ikke engang å SE UT SOM Harry Potter. Den jævelen) så ønsk meg lykke til!

God ferie!

1

R-R-R-R-REMIX!

Lukestar

Prolog: Dette innlegget skreiv jeg for en stund siden. Grunnen til at jeg ikke publiserte det når jeg skreiv det var fordi jeg ventet på godkjenningen til å publisere en remix på bloggen min, og laste den opp. Det har ikke lyktes for meg å få hverken et nei eller et ja fra band, management eller plateselskap, så jeg har endelig bestemt meg for å publisere både remix og innlegg. De kan gjerne kontakte meg hvis de vil at jeg skal fjerne den. Grunnen til at jeg laget den var jo fordi jeg vil ha et lydeksempel til innlegget jeg skriver om. Innlegget er forøvrig litt knotete skrevet, særlig siden ordet remix dukker opp så ofte, sammen med mange andre uoversettelige ord. At remix er remiks på norsk kan stemme det, men konseptet om remix syns jeg er enda mer definert når jeg bruker det engelske ordet, enn når jeg sier remiks for å fornorske det. Når jeg derfor staver med x kontinuerlig gjennom innlegget, er det for å forsikre om at det refereres til konseptet remixing og ikke at man mikser en sang på nytt.

Har du noen gang opplevd at du hører på en remix av en låt, og egentlig ikke skjønner hvorfor de ikke bare kaller det for en cover? Eller kanskje tilogmed hvorfor de ikke har gitt låta et helt nytt navn? Noen ganger er remixer så mye prosessert og distansert fra originalen, at man ikke hadde kjent de igjen hvis det ikke hadde vært for at man visste at dette var en remix. Dette opplevde jeg relativt nylig.

Bendik – ‘Og At Den Som Mistet Drømmene Skulle Bli Meg’

Det norske bandet Bendik skal til høsten slippe debutalbumet sitt. Som en nedtelling til plateslipp, gir de ut låter som de får forskjellige artister til å remixe også lager de videoer til remixene. En av disse er gjort av Burning God Little. Han har mikset låta «Igjen». Originalen høres slik ut.

Videoen til Burning God Little sin remix kan du se på vimeo: http://vimeo.com/41475768. Videoen er laget av Lars Kristian Boquist, som forøvrig er bassist i Dråpe.

Hvis du hører på begge vil du fort skjønne hva jeg mener. Burning God Little har ikke brukt så mye som et helt ord engang fra originalen, men klippet ut vokalstavelser. Om han bruker noen av instrumentene fra originalversjonen er ikke lett å høre, og har han, så er han flink til å skjule det.

Igjen er et perfekt eksempel på en remixer som legger så mye arbeid i å remixe, og så mye av seg selv i remixen, at man såvidt kjenner igjen låta. Det er imidlertid ikke en ting som Burning God Little er alene om. Hvis du for eksempel hører på remixalbumet av Radiohead sitt siste album «The King Of Limbs»; «TKOL RMX 1234567», vil du oppleve noe som virker som en slags konkurranse i å ta låtene så langt fra originalen som mulig, samtidig som man beholder essensen.

At konseptet remix har blitt en såpass omfattende transformasjon er ganske spennende. En av grunnene er sannsynligvis at flere og flere har begynt å remixe. Noe som gjør at man må skille seg ut for å få forespørselen neste gang. At det har blitt så mange er vel fordi det nå er blitt mye billigere og enklere å få tak i en DAW*.

At det er spennende at remixkulturen har blitt større de siste årene syns Thom Yorke fra Radiohead også. Om remixalbumet sa han at: «I was really curious to see how the people I was listening to so much would use what we gave them. I didn’t just want floor fillers and all that shit, I just wanted to see how the songs could really branch out and mutate. I love that there is such a culture of remixing at the moment, all this flow of ideas. I think it appeals to us as a band at the moment that ideas and versions are not so fixed and set in stone, it feels kind of healthy for music.»

Begynnelsen på remixen skal ifølge Wikipedia, ha startet i «dance hall»kulturen i Jamaica på slutten av 60-tallet og begynnelsen av 70-tallet. Det begynte først med å fjerne vokalen, og gjorde mer og mer drastiske variasjoner på låter, sånn at de skulle være mer og mer dansevennlige, og holde danserne på dansegulvet. Tom Moulton får æren av å ha oppfunnet dance-remixen. Han var en mann man ringte om man skulle gjøre danselåtene sine enda mer dansevennlige, men han gikk også fra å være en «fikserkar», til å begynne å remixe «vanlige» låter helt om til danselåter, så de kunne bli brukt i danseklubber og diskoteker.

Det skal være sagt at det er forskjellige grader av «distansering» fra originalen i dagens remixer. Spennende ting man kan gjøre i en remix er ikke bare å endre lyden av et instrument, eller legge til flere elementer, men også endre på formen. Det skjer ofte med meg at jeg skulle ønske at en viss del i en sang, gjerne skulle kommet flere gang, samtidig som andre deler er helt unødvendige igjen. Man kan endre sjanger i en remix. Akkurat som man på 70-tallet gjorde om poplåter til danselåter, så kan man gjøre om danselåter til rockelåter, country, reggae eller hva det skal være. Man kan også endre harmonikken og stemningen helt. Noe som er populært i dagens remixkultur. Remixen er på mange måter ikke så forskjellig fra coverkulturen lengre. Artister har lenge skrudd og vridd låter helt til de passer mer til deres egen profil. Å endre akkorder og melodi til en låt, er det ingen som er sjenerte for å gjøre lengre. Hvis man da tar bort teksten, er det ikke et nytt stykke musikk og ikke hverken en cover eller en remix da? Er dette da en lur måte å lage ny musikk på, som man kanskje ellers ikke hadde klart å frembringe?

Når man skal remixe en låt, så må man jo ha noe å mikse på. Stems er det man kaller atskilte lydfiler av hvert enkelt instrument i en innspilling. Vokalen i et eget spor, gitaren i et eget spor, trommene i et eget spor osv. Alle lydfilene begynner fra starten av, sånn at når man slenger alle filene inn i et program, passer de overens med hverandre. Det vil si at om gitaren ikke starter før 3 minutter ut i sangen, så er det sporet tomt helt frem til da, men fila er fortsatt så lang som resten, så det er enkelt å synkronisere det med resten av instrumentene.

Men hvordan skal man da få tak i stems? Hvis man er heldig så får man stems om man spør en artist eller en artist sitt management, men jo større artisten er, jo mindre sannsynlig er det så klart. Ofte får man ikke tak i stems til hele innspillingen, men bare vokalen. Man må derfor bare følge med på når en artist har remixkonkurranse, som har blitt en populær greie de siste årene.

Radiohead – Nude Remix

Allikevel, selv om det er vanskelig å få tak i stems for en spesiell sang, så er det noen artister som er enklere enn andre å få tak i. Nevnte Radiohead har – sammenlignet med den normale artisten i gata – relativt ofte remixkonkuranser. På iTunes kan man for eksempel finne stems til «Nude», fra In Rainbows. Nine Inch Nails har tilogmed en egen nettside http://remix.nin.com/, der man kan lage seg en konto, laste ned stems og laste opp det ferdige resultatet. Man kan høre på andre sine remikser, stemme på de og kommentere. At Trent Reznor er en fremovertenkende artist og produsent er det ingen tvil om, og jeg syns dette er en genial idé. Kanskje blir det flere som vil gjøre det enklere for fans å remixe musikken deres.

Når jeg remixet Lukestar ble det slik:

Jeg fikk tak i Lukestar-stemsene fordi de hadde en konkurranse en gang i fjor. Jeg lastet ned filene, men gjorde ikke remixen ferdig før nå.

*DAW = Digital Audio Workstation, f. eks. Pro Tools, Cubase, Ableton Live eller Logic. 

De fleste kildene er henvist til i teksten via lenker på de aktuelle ordene eller bildene. De som ikke er det kan du finne her:

Thom Yorke om remixalbumet:

http://www.ateaseweb.com/2011/09/26/thom-yorke-speaks-about-new-radiohead-remix-album/

Roots of the Remix: http://en.wikipedia.org/wiki/Remix

Remiks Radiohead og Nine Inch Nails: http://createdigitalmusic.com/2008/04/radiohead-remixing-contest-full-stems-via-itunes-and-garageband/

0

En Fet Spilleliste #1

«What? Kommer det til å være flere spillelister? Så utrolig fett!» – er nok det du tenker nå. Du er sikkert overbevist om at du har vunnet livets lotteri. Har en sånn kjekk, ung herremann som meg selv ordnet alt for deg? Kan det være sant? Den tidsklemma som du har vært i, hvor du ikke har hatt tid til å saumfare nettet eller platesjappa (yeaaaah, right, U guys don’t even know what a record shop is), har gjort at livet ditt har vært kjipt i det siste. Du har hørt ihjæææl de samme gamle hitene, på den samme gamle spillelista fra sånn ca. 2002 føles det som, ja? Problem solved.

En Fet Spilleliste #1

Jeg presenterer en fet spilleliste, med tittelen: «En Fet Spilleliste #1».

Dizzy Mizz Lizzy

Hva jeg forbinder med låtene på spillelista:

På musikklinja på videregående spilte vi «Break» av Dizzy Mizz Lizzy på en terminprøve i hovedinstrument. Tror ikke jeg fikk en særlig bra karakter (fikk få gode karakterer på hovedinstrument på musikklinja), så den sangen er jeg såklart lei av. Dizzer’n har heldigvis laget flere kule sanger. På spillelista mi har jeg tatt med «When The River Runs Dry», som både har stor trommelyd, kule gitarriff og en kjempekul vokal.

Incubus har jeg ikke hørt noe særlig på. De har liksom vært et av de bandene jeg har hørt navnet til 10 000 ganger, men aldri sjekket ut. «The Warmth» er ihvertfall utrolig kul, som får meg til å lure på om jeg har gått glipp av noe stort. Er Incubus egentlig et kjempebra band, med masse gode låter, som bare venter på at jeg skal høre dem ihjel? Jeg håper det, og satser på at jeg ikke bare har funnet den ene gode sangen de har.

Battles er et band jeg aldri har hørt, eller hørt om (før nylig). Jeg fant låta «Atlas» i en spilleliste av Anders Fridén sammen med den nevnte Incubuslåta. «Atlas» er bare helt crazy!

Dirty Projectors er yndlingsbandet til en kompis av meg, og jeg er veldig glad for at han gjorde meg klar over bandets eksistens. De har en særegen sound, med god låtskriving. Nok et band som jeg ikke har rukket å lytte igjel enda.

Marit Larsen sin versjon av Erik Byes «Vår Beste Dag» har jeg tatt med fordi jeg nettopp fant ut hvor bra produsert den innspillinga er, og hvordan dybden i lydbildet trekker fram det mørke som tydeligvis er å hente ut fra den låta. Morten Qvenild som er produsent og pianist på låta har gjort en god jobb, selv om det er litt støy i piano-opptaket hans. Han måtte sikkert skru opp preampen sin høyt for å få godt nok signal inn i mikrofonen sin, stakkars. Det er nemlig ikke så lett å ta opp kilder som har et lavt signal, som for eksempel piano, akustisk gitar, lave stemmer ++ Da blir det ofte støy. Grunnen til at jeg innså at ML sin versjon av «Vår Beste Dag» var urfet som få, er at jeg måtte høre på den mange gang for å finne ut hvordan jeg skulle spille inn et arrangement til en «KLIENT». Mitt arrangement blir ikke særlig bra hvis man skal begynne å sammenligne med ML og QvenFire.

V-v-v-vamp?! Jeg digger den gitarlyden som er i bynnelsen av låta. Den tremoloeffekten er så digg, at jeg faktisk prøvde å etterligne den på min egen innspilling av «Vår Beste Dag».

Maskoten til Chicago Bulls gjør dette i begynnelsen av «Sirius»

The Alan Parsons Project og «Sirius» blir spilt av hver gang Chicago Bulls spiller kamp på hjemmebane. Og har man hørt Sirius, så må man høre «Eye In The Sky». Alan Parsons var forresten ENGINEER på innspillingen av Steven Wilson sitt tredje soloalbum, som ble spilt inn i høst og skal komme ut i februar. Jeg er en stor Steven Wilsonfan, og gleder meg masse til det.

En torsdagskveld gikk jeg på trikken. Jeg, samboeren min og en herremann som skal forbli anonym skulle på en releasekonsert med et band som jeg ikke har hørt noe særlig på, på Rockefeller. Jeg ble overrasket over å møte en kompis fra folkehøyskolen, som skulle på jobb. Han jobber som artistansvarlig på et utested, og når han gikk av trikken så hørte jeg noen bak i trikken rope og hoie – de så akkurat en kompis gå av den samme trikken som de selv satt på! Jeg snudde meg, og jammen var de ikke mine kompiser også! En kompis fra langveisfra (og han som liker Dirty Projectors så godt) sa hei og muss og alt det der, og informerte om at de (egentlig bare han som var langveisfra) neste kveld skulle på konsert på Rockefeller («Dit skal jeg nå» sa jeg). Det endte dermed med at jeg den uka dro på konsert på Rockefeller to – 2 – ganger iløpet av én uke. Bandet var Tame Impala, og siden jeg aldri hadde hørt på Tame Impala før, måtte jeg i det minste sjekke ut én låt før jeg dro på konsert. Låta var «Elephant».

Gjennom Gigant, som er et musikkprosjekt for ungdom i Finnmark (det hele skjer i Alta) ble jeg kjent med trommisen i Fatboy. De spiller öldskool rockabilly, for fulle ishockey-stadioner i blant annet Finland, og fyfaen som det svinger!

Hank Williams III

HANK WILLIAMS III – mørk, mørk country. Det skal visst være morsomt å være på HK3-konsert. Først spiller han et set med countrylåter, før han tar en liten pause, og returnerer og fremfører doom-metallåtene sine.

Når Rihanna ble megakjent med låta «Umbrella» klarte jeg ikke å se forbi sauestemmen hennes, og se at det lå en av tidenes beste låtskriverprestasjoner der (i hitlåtsammenheng). Når jeg så Lillasyster fremføre sin hardtslående versjon på festival derimot … DA ble jeg solgt.

Stein Torleif Bjella så jeg på Lydverket, som dessverre blir lagt ned av NRK. 😥
Låta hans handler om menn som gråter. DET er digg det.

Albumet The Fall av Gorillaz ble spilt inn på turné, på en iPad. Det albumet anbefales. Hahaha!

«Look Away Lucifer» av Madrugada hørte jeg på MySpace, den gangen når MySpace fortsatt levde, og gitarist Robert Burås akkurat hadde dødd. Ifølge prest Hans Jørgen Startvasmo skal Burås ha blitt funnet død med gitaren i hendene.

Guilty pleasure warning: Maroon 5. Albumet Songs About Jane hadde et par låter som jeg ikke innrømte for meg selv engang at jeg likte, men som jeg har innsett i ettertid, at jeg alltid har likt. Harder To Breathe, This Love, She Will Be Loved…

Mark Knopfler har gitt ut noen album. Først med Dire Straits og så halvannen håndfull med soloalbumer, og noen med andre. Jeg kan ikke si at jeg har hørt på mye av diskografien hans, og Dire Straits får jeg meg ikke til å faktisk like. The Ragpicker’s Dream derimot, er et album som jeg har hørt masse på. Det albumet ga han ut i 2002, og den CD-en vi har hjemme, er så slitt og oppripet at jeg ikke får til å rippe den. Et utrolig bra album.

0

The Big Slam & Space Jam, YO!

Hva liker jeg bortsett fra musikkrelaterte ting? Jeg liker mange ting, og en av de tingene er favorittsporten min: basketball. Finnes det noen forbindelse med denne interessen og musikk? Svaret: jaaaau!

Michael Jordan SLAM DUNK

Michael Jordan SLAM DUNK

Basketballaget jeg følger er Chicago Bulls, som spiller i NBA. Dette såklart fordi jeg vokste opp når Michael Jordan gjorde basketball berømt verden over, med å vinne 6 NBA-championships i løpet av 90-tallet, og filmen Space Jam. Det første jeg tenker på når jeg hører tittelen til den filmen, er singelen som Coolio, Method Man, LL Cool J, Busta Rhymes og B-Real ga ut som en del av promoteringen til filmen. Ja, du gjetta riktig; det kommer til å bli flere referanser som har med musikk av den litt mer hiphoppete (hehe, pun intended) typen.

Hit ‘Em High:

https://www.youtube.com/watch?v=ewOzi5-AZXU

Ah, ja. Den låta bringer tilbake gamle minner. Jeg så dessverre Space Jam nylig, og ble temmelig skuffet. Husket det som en veldig kul film, men så var det jo veldig lenge siden jeg hadde sett den.

Chicago Bulls har også en veldig kul intro til kampene sine, når de skal introdusere «the starting line-up for your CHICAGO BUUULLS!». De bruker Alan Parsons Project sin «Sirius».

Chicago Bulls introduction, 1997 NBA-finals:

https://www.youtube.com/watch?v=Zn6kiimEsYc

En ikke like kul basketballsang er Lil Bow Wow sin «Basketball»:

https://www.youtube.com/watch?v=V91gogOotWM

… som forøvrig også er fra en basketballfilm som har noe med Michael Jordan å gjøre. Karakteren til Bow Wow finner nemlig et par gamle sko, som har initialene til MJ på innsiden, som får ham til å spille som nettopp Michael Jordan.

Hva med låter som har referanser til basketball? Ja, de finnes også. Noen av de jeg har lagt merke til i det siste er:

I D12 sin låt «Shit Can Happen» rapper Kuniva følgende linje:

«The same cat who never gave a damn about your name

I gives a fuck about it like the next L. A. Clippers’ game»

Clippers er «det andre» basketballaget i Los Angeles. Laget som står i skyggen til verdenskjente L. A. Lakers, som har hatt stjerner som Kareem Abdul-Jabbar (som har scoret flest poeng i NBA all-time), Shaquille O’Neal og Kobe Bryant.

I Jay-Z sin «Empire State of Mind» har Mx5-Z (My Main Man Mister Master Z) opptil FLERE basketballreferanser. Den første:

«Say what’s up to Ty-Ty, still sippin’ mai tai’s,

sittin’ courtside, Knicks & Nets give me high five»

New York Knicks heter basketballaget som har hjemmebanen sin på Madison Square Garden, og New Jersey Nets (som det het når denne sangen kom ut) har fra i år av blitt Brooklyn Nets, som bortsett fra det nye navnet har fått nye eiere, ny arena og en haug med nye spillere. En av de nye eierene er faktisk Jay-Z. Så at han nå gir highfives til sitt eget lag er ikke så rart.

Jay-Z dribblin'

Jay-Z dribblin’

Den andre referansen i «Empire State of Mind»

«Me, I got a plug, Special Ed «I Got It Made»,

If Jeezy’s payin’ LeBron, I’m payin’ Dwyane Wade»

LeBron James og Dwyane Wade spiller på Miami Heat, som vant NBA-finalen forrige sesong (2011-2012).

Hva mer kan man si om basketball og musikk? Masse, masse, men det gidder ikke jeg. Og hva har jeg gjort mye av i det siste? Hva er konklusjonen din til det? Sett på basketball og hørt på mye nittitalls hip-hop? Pff! Tull og vas. Det er bare tilfeldig at jeg lagde denne spillelisten her: Gangster Light, som får meg til å tenke tilbake på min tid som gængster. De fleste låtene på spillelisten har er par ting tilfelles: en særs fet beat, catchy refreng (dat chorus gotta be catchy, or else no one’s gonna sing to it!), en rapper med særegen stemme og bra flow + tekst som tvinger deg til å høre på innholdet i låta. Et par av favorittene mine akkurat nå er «F*** You» av Pharaoe Monch (låta var på soundtracket til gængsterfilmen Training Day), «Diddy» av P. Diddy med Pharrell på catchy refreng, Diggy Doc av Redman, Ante Up – M.O.P., Remember Me – Eminem, RBX og Sticky Fingaz ++

U gotta check dat shit out, yo!

Kanskje jeg må finne de gamle sæggebuksene mine når jeg drar hjem til jul?