En Fet Spilleliste #1

«What? Kommer det til å være flere spillelister? Så utrolig fett!» – er nok det du tenker nå. Du er sikkert overbevist om at du har vunnet livets lotteri. Har en sånn kjekk, ung herremann som meg selv ordnet alt for deg? Kan det være sant? Den tidsklemma som du har vært i, hvor du ikke har hatt tid til å saumfare nettet eller platesjappa (yeaaaah, right, U guys don’t even know what a record shop is), har gjort at livet ditt har vært kjipt i det siste. Du har hørt ihjæææl de samme gamle hitene, på den samme gamle spillelista fra sånn ca. 2002 føles det som, ja? Problem solved.

En Fet Spilleliste #1

Jeg presenterer en fet spilleliste, med tittelen: «En Fet Spilleliste #1».

Dizzy Mizz Lizzy

Hva jeg forbinder med låtene på spillelista:

På musikklinja på videregående spilte vi «Break» av Dizzy Mizz Lizzy på en terminprøve i hovedinstrument. Tror ikke jeg fikk en særlig bra karakter (fikk få gode karakterer på hovedinstrument på musikklinja), så den sangen er jeg såklart lei av. Dizzer’n har heldigvis laget flere kule sanger. På spillelista mi har jeg tatt med «When The River Runs Dry», som både har stor trommelyd, kule gitarriff og en kjempekul vokal.

Incubus har jeg ikke hørt noe særlig på. De har liksom vært et av de bandene jeg har hørt navnet til 10 000 ganger, men aldri sjekket ut. «The Warmth» er ihvertfall utrolig kul, som får meg til å lure på om jeg har gått glipp av noe stort. Er Incubus egentlig et kjempebra band, med masse gode låter, som bare venter på at jeg skal høre dem ihjel? Jeg håper det, og satser på at jeg ikke bare har funnet den ene gode sangen de har.

Battles er et band jeg aldri har hørt, eller hørt om (før nylig). Jeg fant låta «Atlas» i en spilleliste av Anders Fridén sammen med den nevnte Incubuslåta. «Atlas» er bare helt crazy!

Dirty Projectors er yndlingsbandet til en kompis av meg, og jeg er veldig glad for at han gjorde meg klar over bandets eksistens. De har en særegen sound, med god låtskriving. Nok et band som jeg ikke har rukket å lytte igjel enda.

Marit Larsen sin versjon av Erik Byes «Vår Beste Dag» har jeg tatt med fordi jeg nettopp fant ut hvor bra produsert den innspillinga er, og hvordan dybden i lydbildet trekker fram det mørke som tydeligvis er å hente ut fra den låta. Morten Qvenild som er produsent og pianist på låta har gjort en god jobb, selv om det er litt støy i piano-opptaket hans. Han måtte sikkert skru opp preampen sin høyt for å få godt nok signal inn i mikrofonen sin, stakkars. Det er nemlig ikke så lett å ta opp kilder som har et lavt signal, som for eksempel piano, akustisk gitar, lave stemmer ++ Da blir det ofte støy. Grunnen til at jeg innså at ML sin versjon av «Vår Beste Dag» var urfet som få, er at jeg måtte høre på den mange gang for å finne ut hvordan jeg skulle spille inn et arrangement til en «KLIENT». Mitt arrangement blir ikke særlig bra hvis man skal begynne å sammenligne med ML og QvenFire.

V-v-v-vamp?! Jeg digger den gitarlyden som er i bynnelsen av låta. Den tremoloeffekten er så digg, at jeg faktisk prøvde å etterligne den på min egen innspilling av «Vår Beste Dag».

Maskoten til Chicago Bulls gjør dette i begynnelsen av «Sirius»

The Alan Parsons Project og «Sirius» blir spilt av hver gang Chicago Bulls spiller kamp på hjemmebane. Og har man hørt Sirius, så må man høre «Eye In The Sky». Alan Parsons var forresten ENGINEER på innspillingen av Steven Wilson sitt tredje soloalbum, som ble spilt inn i høst og skal komme ut i februar. Jeg er en stor Steven Wilsonfan, og gleder meg masse til det.

En torsdagskveld gikk jeg på trikken. Jeg, samboeren min og en herremann som skal forbli anonym skulle på en releasekonsert med et band som jeg ikke har hørt noe særlig på, på Rockefeller. Jeg ble overrasket over å møte en kompis fra folkehøyskolen, som skulle på jobb. Han jobber som artistansvarlig på et utested, og når han gikk av trikken så hørte jeg noen bak i trikken rope og hoie – de så akkurat en kompis gå av den samme trikken som de selv satt på! Jeg snudde meg, og jammen var de ikke mine kompiser også! En kompis fra langveisfra (og han som liker Dirty Projectors så godt) sa hei og muss og alt det der, og informerte om at de (egentlig bare han som var langveisfra) neste kveld skulle på konsert på Rockefeller («Dit skal jeg nå» sa jeg). Det endte dermed med at jeg den uka dro på konsert på Rockefeller to – 2 – ganger iløpet av én uke. Bandet var Tame Impala, og siden jeg aldri hadde hørt på Tame Impala før, måtte jeg i det minste sjekke ut én låt før jeg dro på konsert. Låta var «Elephant».

Gjennom Gigant, som er et musikkprosjekt for ungdom i Finnmark (det hele skjer i Alta) ble jeg kjent med trommisen i Fatboy. De spiller öldskool rockabilly, for fulle ishockey-stadioner i blant annet Finland, og fyfaen som det svinger!

Hank Williams III

HANK WILLIAMS III – mørk, mørk country. Det skal visst være morsomt å være på HK3-konsert. Først spiller han et set med countrylåter, før han tar en liten pause, og returnerer og fremfører doom-metallåtene sine.

Når Rihanna ble megakjent med låta «Umbrella» klarte jeg ikke å se forbi sauestemmen hennes, og se at det lå en av tidenes beste låtskriverprestasjoner der (i hitlåtsammenheng). Når jeg så Lillasyster fremføre sin hardtslående versjon på festival derimot … DA ble jeg solgt.

Stein Torleif Bjella så jeg på Lydverket, som dessverre blir lagt ned av NRK. 😥
Låta hans handler om menn som gråter. DET er digg det.

Albumet The Fall av Gorillaz ble spilt inn på turné, på en iPad. Det albumet anbefales. Hahaha!

«Look Away Lucifer» av Madrugada hørte jeg på MySpace, den gangen når MySpace fortsatt levde, og gitarist Robert Burås akkurat hadde dødd. Ifølge prest Hans Jørgen Startvasmo skal Burås ha blitt funnet død med gitaren i hendene.

Guilty pleasure warning: Maroon 5. Albumet Songs About Jane hadde et par låter som jeg ikke innrømte for meg selv engang at jeg likte, men som jeg har innsett i ettertid, at jeg alltid har likt. Harder To Breathe, This Love, She Will Be Loved…

Mark Knopfler har gitt ut noen album. Først med Dire Straits og så halvannen håndfull med soloalbumer, og noen med andre. Jeg kan ikke si at jeg har hørt på mye av diskografien hans, og Dire Straits får jeg meg ikke til å faktisk like. The Ragpicker’s Dream derimot, er et album som jeg har hørt masse på. Det albumet ga han ut i 2002, og den CD-en vi har hjemme, er så slitt og oppripet at jeg ikke får til å rippe den. Et utrolig bra album.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s