0

Norske talenter i USA: Matz Stockman til Louisville Cardinals

Fra Norge har det vært én basketballspiller som har spilt i NBA. Det er Torgeir Bryn, som spilte i tre kamper for Los Angeles Clippers på slutten av 80-tallet. Man kan vel trygt si at i Norge er vi ikke bortskjemte med å se våre landsmenn i NBA-kamper. Det er derfor basket-Norge nå er i ekstase, etter at det ble kjent at 18-årige Matz Stockman skal spille college-basketball for Louisville Cardinals, laget som er regjerende NCAA-mestre (mesterskapet i førstedivisjon i college-basketball.

Det er fra neste sesong Matz skal studere og spille ved University of Louisville, for Hall of Fame-trener Rick Pitino, som har ledet Cardinals til to NCAA-mesterskap. Pitino har også vært head coach for NBA-lagene New York Knicks og Boston Celtics.

At Matz får spille for Cardinals betyr så klart ikke at han kommer til å faktisk spille i NBA, men det er det nærmeste en nordmann har vært på veldig, veldig lenge.

Vi følger spent med, og gleder oss masse til neste år. Fortsettelse følger…

————————————————————————————————–
P.S: Hvis du vil vite mer kan du jo lese artikkelen på nrk.no.

1

Stein Torleif Bjella – Heim for å døy

20131119-013818.jpg

Det første som slår meg når åpningssporet på Heim for å døy, «Undergang», setter i gang, er at det høres ut som om Stein Torleif Bjella står i et vanlig rom, med ekte instrumenter og med mennesker som musikere. Det høres kanskje rart ut å si noe sånt, men det er absolutt ikke en selvfølge. Nåtildags spilles instrumenter inn ikke bare hver for seg, men i akustisk døde rom, før man legger på digital romklang. Det kan godt hende det er det som er gjort på denne plata også, men romklangen virker for ekte.

Noe som også er vanlig i disse dager er å redigere ting til døde. Ikke bare retter man opp litt timing i forhold til metronomen, men hver eneste tone på hvert eneste slag på hver eneste streng eller strupe, skal også fikses og tunes til det perfekte.

Det høres ut som om denne plata er spilt inn i et rom av tre, med møbler og vinduer ut mot naturen. Utenfor står en elg med to fugler sittende på geviret. De titter nysgjerrig inn, de lurer på hva slags menneske som står og synger der inne. Fuglene krangler med elgen. «Nei, det kan ikke være et menneske. For de synger jo kun om tomme ting, ting de ikke har peiling på, på språk de ikke kan», sier den ene fuglen, men elgen er sikker på at dette er et menneske. «Han er en mann av den gamle skolen, Fugl. En hederlig mann med gammeldags klasse, men uten frykt for å blottlegge seg selv og følelsene sine – det er den nye delen. Følelsene altså». Fuglene nikker anerkjennende. Også de vet at norsk lyrikk er på sitt beste når det er teksten som står i sentrum, når det er musikk og melodi som omfavner teksten, og ikke omvendt. Ikke ulikt den gamle visetradisjonen i Norge. En tradisjon og kvalitet som virker som om den er på vei inn igjen. «Hvis vi bare får Moddi til å fortsette å synge tekster basert på dikt av Helge Stangnes og Arvid Hanssen, og droppe den engelsken, så er kanskje norsk musikk-lyrikk berga?», sier den ene fuglen håpefullt. Elgen humrer.

Bandet der inne er akkurat ferdig med låt nummer to. De stemmer gitarene sine etter hverandre og gehøret. Når noen tar et skritt under opptak høres knirkingen fra gulvet. Ikke at det gjør noe. Bjella og Co. har ingenting å skjule. De viser det som er å vise. Er det dessuten vits i å redigere noe som ikke trenger redigering? Fiksing og triksing for fiksingens skyld?

Å kunne ha Stein Torleif Bjella stående i stua mi og spille på denne måten er flott. Sjeldent matcher soundet artisten så godt som her. Dum-Dum Boys-gitarist Kjartan Kristiansen gjør en god jobb som produsent nok en gang.

Dessuten må vel dette være årets beste platecover? Selfie tatt av mannen selv, komplett med Chicago Bulls-caps og alt!

0

Årets julebrev

Ja, da er tiden her. Nå er det jammen jul. Tradisjonen tro har julen kommet enda tidligere dette året, enn året før. Også i år ble du overrasket over at juleskummet var i butikken i månedsskiftet august/september. Du ble sannsynligvis kjempeirritert over at julebrussesongen kom alt for tidlig og minte deg på at det blir jul i år også. Du kjøpte deg så klart et par seksere med favorittjulebrusen din så fort som mulig, men det betyr ikke at du anerkjenner bryggerienes onde markedsplan.

Julefilmene hadde première allerede før november rakk å begynne, og du var lei TV-reklamene til årets juleplater allerede i midten av oktober. Du var så klart på opptil flere av de premièrene, og man må jo nesten kjøpe årets juleplater. Hvis man ikke går tidlig i sesongen for å se filmene så får man aldri gode plasser i kinosalen. Hvis man ikke kjøper platene tidlig virker det som om man til slutt ga opp for presset, og kjøpte platene. Det vil man heller ikke, man vil vise at man kjøpte de jævla juleplatene på eget initiativ – for julestemningens skyld. Og har man kjøpt ny musikk, så kan man likesågodt høre på den. Er ikke vits i å la CD’en ligge der og friste på den måten. Man skal ikke nekte seg fristelser, som det sto i en eller annen julespesial av et magasin du leste.

Julegavene er kjøpt, pakket og sendt til mottagerne for måneder siden. Man kan ikke risikere at gavene ikke kommer fram før jul, det ville vært katastrofe! Du har også kjøpt så mye ny julepynt, at du henger den opp allerede i månedskiftet oktober/november – all pynten kostet jo penger, det er klart den skal brukes for det den er verdt!

Nei, julestemninga skal ikke komme tidligere enn lille julaften, det skal du sørge for, og ikke skal den vare lengre enn til og med 2. juledag heller.*

Mamma-Satan

Årets julebilde er av min kjære mor. Det er tatt og sendt via Snapchat av min bror. Han har også tatt seg bryet med å tegne på horn og gitt min mor en høygaffel som rekvisitt. Hun var tross alt en djevel med høygaffelen i siloen – back in the slåtte-days.

GOD JUL!

————————————————————————————————————–

*Kødda! Jula varer helt til påske.

0

Den Pretensiøse Anmelder

Har du noen gang opplevd at det føles som om en anmelder legger mer betydning i en film, en bok eller et musikkstykke, enn det er logisk å gjøre? Pretensiøse anmeldere som overtolker en kunstners budskap synes jeg er ganske underholdende.

Det er den pretensiøse anmelders oppdrag å fyre løs med navn og referanser som du må være professor i musikk for å ta. Det er målet til den pretensiøse anmelderen (heretter forkortet til DPA) at referansene skal gå over hodet på flest mulig folk, og å selv fremstå som den ypperste kunstviter. Det er også krav for DPA at han distanserer seg mest mulig fra leser. I stedet for å forfatte egne dikt, gjør DPA musikk- eller litteraturanmeldelser om til poesi.

Når DPA omtaler musikk må han gjøre inntrykk av at han har vært på hver eneste obskure jazzkonsert, med alle tenkelige konstellasjoner av de mest obskure musikerne. DPA kan høre på et par toner fra en musiker, og ut ifra disse kartlegge hvert eneste musikkstykke musikeren noen gang har hørt. Han kan deretter nevne hvor hver respektive tone kommer fra, hvem som er inspirasjonskilden, og hvordan hårfrisyre vedkommende hadde når vedkommende spilte disse tonene, og hva luftfuktigheten var i lokalet når disse tonene ble spilt. Han kan så klart også fortelle deg hvor mange alkoholenheter akkurat denne musikeren har konsumert i løpet av livet sitt, samt hvilke ulovlige substanser musikeren har inntatt og i hvilke mengder. Det er en DPAs samfunnsoppgave å bruke ord som ikke har noe med musikk å gjøre – i musikksammenheng.

Jeg liker det kreative imperativet som preger innspillingene, den spartanske innstillingen og de gjerrige, lyriske dragene. Meaas Svendsen har i likhet med Winther, stor sans for kontraster. Bassen opptrer som beist, men kan også synge lekkert. Åpningssporet «Imbassibru!» og andresporet «The joy of Germans bowing» kan høres ut som fiender, men de tar usedvanlig godt vare på hverandre.

Sitatet er fra en anmeldelse som sto i Aftenposten 16. oktober, 2013, skrevet av Arild R. Andersen. Artist er Christian Winther/Christian Meaas Svendsen med platen W/M. Hvis du tar en lytt til nevnte Imbassibru! og The joy of Germans bowing, eller bare lytter til albumet generelt, vil du nok skjønne hvorfor jeg mistenker at de færreste vil oppleve musikken som det Andersen mener kan beskrives med ord som «det kreative imperativet» eller «gjerrige, lyriske drag». Jeg sier ikke at musikken er dårlig, eller at man ikke kan ha en fantastisk opplevelse av sånn musikk. Jeg bare tror at for å få en så velformulert opplevelse av hvilken som helst musikk, så må du dypt inn i deg selv, og bruke de flotteste begrepene du kan. Hvis du beskriver musikken med et grammatisk modus, så nekter jeg å tro at det var den første innskytelsen du fikk når du hørte den.

«Carla Bley er ingen teknisk overdådig pianist. Hun er fargelegger og poet, og sparer på tonene som en sann minimalist» skriver A. R. Andersen om det nye albumet Trios

Jeg håper så klart at Arild R. Andersen fortsetter å skrive jazzanmeldelser i Aftenposten til den dagen han dør. Ikke bare flirer jeg høyt når jeg leser beskrivelsene hans av musikk, men jeg vil heller ikke være foruten slik skrivekunst. Hvis du ikke er særlig interessert i jazz, men heller vil lese pretensiøse litteraturanmeldelser, bør du begynne å abonnere på Morgenbladet. Det Arild R. Andersen og Morgenbladets anmeldere har til felles er at de går dypt inn i stoffet (noen dypere enn andre), analyserer, sammenligner og forteller deg hvor akkurat dette verket sitter i forhold til historien. De gjør det med et utrolig bra språk, som over tid kommer til å gjøre en trofast leser til en bedre skribent.

Hva jeg vil bli når jeg blir stor? Svaret er enkelt: pretensiøs anmelder.