1

Info(rmatikk)

Årets forsinkede julebrev kom ikke fram før etter jul fordi jeg postet det for seint, men fordi jeg aldri postet det i det hele tatt. Ikke skreiv jeg et heller. I år som i fjor får familie og nysgjerrige nøye seg med den digitale varianten. Hva er vitsen med julebrev? For min del: oppdatere folk som lurer på hva jeg gjør for tiden og hvor jeg oppholder meg. Her kommer altså litt info om det…

 

Ett semester av bachelorgraden min i Informatikk er unnagjort. I høst har jeg begynt på en bachelor i Informatikk ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet – NTNU. Jeg har også begynt å spille organisert basketball. Skjønt så mye spilling har det ikke blitt. Rundt semesterstart dro jeg på tryouts for å spille på et av NTNUI (i-en står for idrett) sine basketballag, og kom med på tredjelaget; NTNUI Priests, som spiller i 2. divisjon i region Midt-Norge. Jeg fikk dessverre beinhinnebetennelse og har på grunn av det ikke spilt en eneste kamp hele sesongen – noe jeg håper å gjøre etter jul.

Dette semesteret har jeg lært hvor hardt det er å være student på et universitet, og hvor høyt nivå som egentlig kreves fra studentene. Ting foregår i et høyt tempo, og man har ikke råd til å falle av. Jeg har hatt fire emner og eksamener som jeg håper jeg står på. Jeg har gått igjennom den obligatoriske berg-og-dalbanen som magefølelsen tar deg med på etter endt eksamen, og har egentlig ikke peiling på hvilke karakterer jeg får. Forhåpentligvis får jeg en av de fem første bokstavene i alfabetet på samtlige, så jeg slipper å ta kontinueringseksamen til sommeren, og heller kan konsentrere meg om de fire nye emnene jeg skal ta etter jul.

Er du en tante og vi hadde møttes i den fysiske verden ville du også spurt meg om hvordan det står til med kjærligheten. Da ville jeg kanskje svart at jeg enten har hatt en helt fantastisk høst og møtt kvinnen i mitt liv og at det er klart at tanta mi er invitert til bryllupet, eller jeg kunne svart at jeg lever et ensomt liv og bærer en sorg, akk så tung, og stadig møter fremmede blikk og undrer på om det er dette ansiktet og medfølgende menneske jeg skal dele livet mitt med. Jeg kunne også sagt mye annet tøv, men siden både tøv* og mer eller mindre detaljerte skildringer om et eventuelt kjærlighetsliv, eller mangelen på et, etter min mening tilhører den analoge og muntlige verdenen, så vil det ikke stå noe om noe sånt her.

Godt nyttår!

————————————————————————————————————————————————–

*Det er klart at det bare er tøv at tøv tilhører den analoge og muntlige verdenen og ikke den digitale. Foreleseren min i matematikk Dan Da Silva sa det best: «I talk a lot of bullshit in this class, you can’t just assume it’s true.» #kildekritikk

0

Norske talenter i USA: Matz Stockman til Louisville Cardinals

Fra Norge har det vært én basketballspiller som har spilt i NBA. Det er Torgeir Bryn, som spilte i tre kamper for Los Angeles Clippers på slutten av 80-tallet. Man kan vel trygt si at i Norge er vi ikke bortskjemte med å se våre landsmenn i NBA-kamper. Det er derfor basket-Norge nå er i ekstase, etter at det ble kjent at 18-årige Matz Stockman skal spille college-basketball for Louisville Cardinals, laget som er regjerende NCAA-mestre (mesterskapet i førstedivisjon i college-basketball.

Det er fra neste sesong Matz skal studere og spille ved University of Louisville, for Hall of Fame-trener Rick Pitino, som har ledet Cardinals til to NCAA-mesterskap. Pitino har også vært head coach for NBA-lagene New York Knicks og Boston Celtics.

At Matz får spille for Cardinals betyr så klart ikke at han kommer til å faktisk spille i NBA, men det er det nærmeste en nordmann har vært på veldig, veldig lenge.

Vi følger spent med, og gleder oss masse til neste år. Fortsettelse følger…

————————————————————————————————–
P.S: Hvis du vil vite mer kan du jo lese artikkelen på nrk.no.

1

Stein Torleif Bjella – Heim for å døy

20131119-013818.jpg

Det første som slår meg når åpningssporet på Heim for å døy, «Undergang», setter i gang, er at det høres ut som om Stein Torleif Bjella står i et vanlig rom, med ekte instrumenter og med mennesker som musikere. Det høres kanskje rart ut å si noe sånt, men det er absolutt ikke en selvfølge. Nåtildags spilles instrumenter inn ikke bare hver for seg, men i akustisk døde rom, før man legger på digital romklang. Det kan godt hende det er det som er gjort på denne plata også, men romklangen virker for ekte.

Noe som også er vanlig i disse dager er å redigere ting til døde. Ikke bare retter man opp litt timing i forhold til metronomen, men hver eneste tone på hvert eneste slag på hver eneste streng eller strupe, skal også fikses og tunes til det perfekte.

Det høres ut som om denne plata er spilt inn i et rom av tre, med møbler og vinduer ut mot naturen. Utenfor står en elg med to fugler sittende på geviret. De titter nysgjerrig inn, de lurer på hva slags menneske som står og synger der inne. Fuglene krangler med elgen. «Nei, det kan ikke være et menneske. For de synger jo kun om tomme ting, ting de ikke har peiling på, på språk de ikke kan», sier den ene fuglen, men elgen er sikker på at dette er et menneske. «Han er en mann av den gamle skolen, Fugl. En hederlig mann med gammeldags klasse, men uten frykt for å blottlegge seg selv og følelsene sine – det er den nye delen. Følelsene altså». Fuglene nikker anerkjennende. Også de vet at norsk lyrikk er på sitt beste når det er teksten som står i sentrum, når det er musikk og melodi som omfavner teksten, og ikke omvendt. Ikke ulikt den gamle visetradisjonen i Norge. En tradisjon og kvalitet som virker som om den er på vei inn igjen. «Hvis vi bare får Moddi til å fortsette å synge tekster basert på dikt av Helge Stangnes og Arvid Hanssen, og droppe den engelsken, så er kanskje norsk musikk-lyrikk berga?», sier den ene fuglen håpefullt. Elgen humrer.

Bandet der inne er akkurat ferdig med låt nummer to. De stemmer gitarene sine etter hverandre og gehøret. Når noen tar et skritt under opptak høres knirkingen fra gulvet. Ikke at det gjør noe. Bjella og Co. har ingenting å skjule. De viser det som er å vise. Er det dessuten vits i å redigere noe som ikke trenger redigering? Fiksing og triksing for fiksingens skyld?

Å kunne ha Stein Torleif Bjella stående i stua mi og spille på denne måten er flott. Sjeldent matcher soundet artisten så godt som her. Dum-Dum Boys-gitarist Kjartan Kristiansen gjør en god jobb som produsent nok en gang.

Dessuten må vel dette være årets beste platecover? Selfie tatt av mannen selv, komplett med Chicago Bulls-caps og alt!

0

Årets julebrev

Ja, da er tiden her. Nå er det jammen jul. Tradisjonen tro har julen kommet enda tidligere dette året, enn året før. Også i år ble du overrasket over at juleskummet var i butikken i månedsskiftet august/september. Du ble sannsynligvis kjempeirritert over at julebrussesongen kom alt for tidlig og minte deg på at det blir jul i år også. Du kjøpte deg så klart et par seksere med favorittjulebrusen din så fort som mulig, men det betyr ikke at du anerkjenner bryggerienes onde markedsplan.

Julefilmene hadde première allerede før november rakk å begynne, og du var lei TV-reklamene til årets juleplater allerede i midten av oktober. Du var så klart på opptil flere av de premièrene, og man må jo nesten kjøpe årets juleplater. Hvis man ikke går tidlig i sesongen for å se filmene så får man aldri gode plasser i kinosalen. Hvis man ikke kjøper platene tidlig virker det som om man til slutt ga opp for presset, og kjøpte platene. Det vil man heller ikke, man vil vise at man kjøpte de jævla juleplatene på eget initiativ – for julestemningens skyld. Og har man kjøpt ny musikk, så kan man likesågodt høre på den. Er ikke vits i å la CD’en ligge der og friste på den måten. Man skal ikke nekte seg fristelser, som det sto i en eller annen julespesial av et magasin du leste.

Julegavene er kjøpt, pakket og sendt til mottagerne for måneder siden. Man kan ikke risikere at gavene ikke kommer fram før jul, det ville vært katastrofe! Du har også kjøpt så mye ny julepynt, at du henger den opp allerede i månedskiftet oktober/november – all pynten kostet jo penger, det er klart den skal brukes for det den er verdt!

Nei, julestemninga skal ikke komme tidligere enn lille julaften, det skal du sørge for, og ikke skal den vare lengre enn til og med 2. juledag heller.*

Mamma-Satan

Årets julebilde er av min kjære mor. Det er tatt og sendt via Snapchat av min bror. Han har også tatt seg bryet med å tegne på horn og gitt min mor en høygaffel som rekvisitt. Hun var tross alt en djevel med høygaffelen i siloen – back in the slåtte-days.

GOD JUL!

————————————————————————————————————–

*Kødda! Jula varer helt til påske.

0

Den Pretensiøse Anmelder

Har du noen gang opplevd at det føles som om en anmelder legger mer betydning i en film, en bok eller et musikkstykke, enn det er logisk å gjøre? Pretensiøse anmeldere som overtolker en kunstners budskap synes jeg er ganske underholdende.

Det er den pretensiøse anmelders oppdrag å fyre løs med navn og referanser som du må være professor i musikk for å ta. Det er målet til den pretensiøse anmelderen (heretter forkortet til DPA) at referansene skal gå over hodet på flest mulig folk, og å selv fremstå som den ypperste kunstviter. Det er også krav for DPA at han distanserer seg mest mulig fra leser. I stedet for å forfatte egne dikt, gjør DPA musikk- eller litteraturanmeldelser om til poesi.

Når DPA omtaler musikk må han gjøre inntrykk av at han har vært på hver eneste obskure jazzkonsert, med alle tenkelige konstellasjoner av de mest obskure musikerne. DPA kan høre på et par toner fra en musiker, og ut ifra disse kartlegge hvert eneste musikkstykke musikeren noen gang har hørt. Han kan deretter nevne hvor hver respektive tone kommer fra, hvem som er inspirasjonskilden, og hvordan hårfrisyre vedkommende hadde når vedkommende spilte disse tonene, og hva luftfuktigheten var i lokalet når disse tonene ble spilt. Han kan så klart også fortelle deg hvor mange alkoholenheter akkurat denne musikeren har konsumert i løpet av livet sitt, samt hvilke ulovlige substanser musikeren har inntatt og i hvilke mengder. Det er en DPAs samfunnsoppgave å bruke ord som ikke har noe med musikk å gjøre – i musikksammenheng.

Jeg liker det kreative imperativet som preger innspillingene, den spartanske innstillingen og de gjerrige, lyriske dragene. Meaas Svendsen har i likhet med Winther, stor sans for kontraster. Bassen opptrer som beist, men kan også synge lekkert. Åpningssporet «Imbassibru!» og andresporet «The joy of Germans bowing» kan høres ut som fiender, men de tar usedvanlig godt vare på hverandre.

Sitatet er fra en anmeldelse som sto i Aftenposten 16. oktober, 2013, skrevet av Arild R. Andersen. Artist er Christian Winther/Christian Meaas Svendsen med platen W/M. Hvis du tar en lytt til nevnte Imbassibru! og The joy of Germans bowing, eller bare lytter til albumet generelt, vil du nok skjønne hvorfor jeg mistenker at de færreste vil oppleve musikken som det Andersen mener kan beskrives med ord som «det kreative imperativet» eller «gjerrige, lyriske drag». Jeg sier ikke at musikken er dårlig, eller at man ikke kan ha en fantastisk opplevelse av sånn musikk. Jeg bare tror at for å få en så velformulert opplevelse av hvilken som helst musikk, så må du dypt inn i deg selv, og bruke de flotteste begrepene du kan. Hvis du beskriver musikken med et grammatisk modus, så nekter jeg å tro at det var den første innskytelsen du fikk når du hørte den.

«Carla Bley er ingen teknisk overdådig pianist. Hun er fargelegger og poet, og sparer på tonene som en sann minimalist» skriver A. R. Andersen om det nye albumet Trios

Jeg håper så klart at Arild R. Andersen fortsetter å skrive jazzanmeldelser i Aftenposten til den dagen han dør. Ikke bare flirer jeg høyt når jeg leser beskrivelsene hans av musikk, men jeg vil heller ikke være foruten slik skrivekunst. Hvis du ikke er særlig interessert i jazz, men heller vil lese pretensiøse litteraturanmeldelser, bør du begynne å abonnere på Morgenbladet. Det Arild R. Andersen og Morgenbladets anmeldere har til felles er at de går dypt inn i stoffet (noen dypere enn andre), analyserer, sammenligner og forteller deg hvor akkurat dette verket sitter i forhold til historien. De gjør det med et utrolig bra språk, som over tid kommer til å gjøre en trofast leser til en bedre skribent.

Hva jeg vil bli når jeg blir stor? Svaret er enkelt: pretensiøs anmelder.

2

Everything counts in large amounts

Kunstnerisk fremstilling av Depeche Mode

Kunstnerisk fremstilling av Depeche Mode

Hva er ingrediensene i den perfekte poplåt?, spør du.

Emil, vær så snill, fortell oss hemmelighetene til suksess, ber du på dine knær.

O store orakel, opplys oss. Alt vi eier er ditt om du bare vil la oss få vite!, roper en hærskare av mennesker utenfor vinduet mitt.

Okei – de to siste der har åpenbart ikke rot i virkeligheten, men det første spørsmålet kunne vært uttalt i en samtale mellom to musikervenner. Ingen svar er korrekte så klart. Det finnes utvilsomt flere enn én måte å konstruere den «perfekte» poplåta på. Det må allikevel være lov å dele hva man selv ser etter i søken av den perfekte poplåt. Jeg vil gjøre oppmerksom på at «den perfekte poplåt» og en «hit» ikke er det samme.

Introen burde være dansbar, eller få meg til å ha lyst til å bevege meg. Den burde også helst ha et riff eller en melodi som er syngbar, og som jeg kommer til å nynne på andre gangen jeg hører låta. Versene handler om teksten. På versene skal man utbrodere og virkelig utdype va refrengets budskap egentlig er. På førsteverset setter man standarden, på andreverset varierer man i arrangementet og legger en liten twist på ting, mens man i det siste verset gjerne kommer til det dramatiske, tekstlige vendepunktet i novellen. NB: mange tror at verset burde være så dårlig som mulig for å få refrenget til å skinne; dette er feil. De aller største låtene i historien har hatt givende verspartier – det er kun middelmådige artister/band med lave ambisjoner som tror at folk kommer til å digge låta di fordi refrenget er så mye bedre enn verset. Ja, det må være en slags oppbygging til refrenget, men det er noe annet enn å lage verset så dritt som mulig. Når det er sagt så er det allikevel refrenget som er det viktigste, og det er refrenget som avgjør om du har en hit eller ikke.

Gjør hva faen du vil med bridgen, men refrenget…

«Everything Counts» av Depeche Mode er et veldig bra eksempel på ikke bare en gjennomført bra poplåt, men et utrolig bra konstruert refreng.

The grabbing hands
Grab all they can
All for themselves
After all

4 catchy linjer repetert to ganger før:

It’s a competitive world

En linje, som når jeg hører på den, føles direkte kjip. Jeg blir skuffet og er lei meg for at dette flotte refrenget har tatt slutt. Tilbake til den grå hverdagen, tenker jeg. Men SÅ:

Everything counts in large amounts

Jeg blir lurt til å tro at herligheten er over og gjør meg mentalt klar for et kjedeligere parti, men så blir jeg plutselig belønnet med den samme catchy melodien tidligere i refrengen, samt at selve kjernen og låttittelen åpenbarer seg. Jeg får vite at ikke bare teller alt, men at alt også teller i store mengder. FIFFIG! som vi sier på Flåklypatoppen.

0

Sportslige prestasjoner eller publikum?

Ja, hva skjedde egentlig i BLNO-sesongens ti første dager? Sesongen er offisielt i gang, og starten har inneholdt et par overraskelser. En av overraskelsene var Ammerud Basket sin 3-0 start. De vant kamper over både Centrum Tigers, Bærum Basket og Asker Aliens. I kampen mot Bærum scorte stjernespiller Ronald Timus 42 poeng! Neste kamp for Ammerud er på Apalløkka 18. oktober, klokken 20:00, mot Tromsø Storm, fjorårets seriegullvinner (ta med kontanter, tror ikke de har betalingsterminal).

Det positive som har skjedd med Storm i sesongens start har ikke så mye med resultater å gjøre. Tromsø vant mot Sverresborg Hoops, men tapte deretter mot Bergenslagene Frøya og Gimle, før de i går (søndag 13. oktober ’13) vant mot Asker 7874, på hjemmebane. Den positive overraskelsen for Storm har altså ikke så mye med kampresultater å gjøre, men antall tilskuere som møtte opp på Tromsø sin første hjemmekamp; 847. Et tall som kanskje ikke høres så imponerende ut i sportssammenheng, men når vi prater om norsk basketball, så er dette imponerende. Tidlig på 2000-tallet, når basketball var kjempepopulært i Norge, lå snittet på 2500 tilskuere pr. kamp. I fjor hadde Tromsø Storm 476 tilskuere i snitt på hjemmebane.

På sin første kamp i år hadde Ammerud 165 publikummere. Et tall som burde være mye høyere. Med formidable sportslige prestasjoner og et potensielt publikum i Oslo, burde tallet bare stige i løpet av sesongen. Hvorfor kommer det ikke til å gjøre det? Fordi det finnes null promotering. Ammerud Basket har ikke engang sin egen Facebook-side, og hjemmesiden deres oppdateres ikke mange ganger i året. 165 betalende er ganske bra gjort egentlig, ettersom klubben ikke forteller noen at de spiller.

Ammerud har åpnet sesongen på en imponerende måte. Har de planer om å invitere noen andre med på festen? Om Ammerud vinner ALLE kampene sine denne sesongen, hva er egentlig vitsen om ingen er der for å se det?

Sportslige prestasjoner eller publikum? Ja takk, begge deler.