0

Den Pretensiøse Anmelder

Har du noen gang opplevd at det føles som om en anmelder legger mer betydning i en film, en bok eller et musikkstykke, enn det er logisk å gjøre? Pretensiøse anmeldere som overtolker en kunstners budskap synes jeg er ganske underholdende.

Det er den pretensiøse anmelders oppdrag å fyre løs med navn og referanser som du må være professor i musikk for å ta. Det er målet til den pretensiøse anmelderen (heretter forkortet til DPA) at referansene skal gå over hodet på flest mulig folk, og å selv fremstå som den ypperste kunstviter. Det er også krav for DPA at han distanserer seg mest mulig fra leser. I stedet for å forfatte egne dikt, gjør DPA musikk- eller litteraturanmeldelser om til poesi.

Når DPA omtaler musikk må han gjøre inntrykk av at han har vært på hver eneste obskure jazzkonsert, med alle tenkelige konstellasjoner av de mest obskure musikerne. DPA kan høre på et par toner fra en musiker, og ut ifra disse kartlegge hvert eneste musikkstykke musikeren noen gang har hørt. Han kan deretter nevne hvor hver respektive tone kommer fra, hvem som er inspirasjonskilden, og hvordan hårfrisyre vedkommende hadde når vedkommende spilte disse tonene, og hva luftfuktigheten var i lokalet når disse tonene ble spilt. Han kan så klart også fortelle deg hvor mange alkoholenheter akkurat denne musikeren har konsumert i løpet av livet sitt, samt hvilke ulovlige substanser musikeren har inntatt og i hvilke mengder. Det er en DPAs samfunnsoppgave å bruke ord som ikke har noe med musikk å gjøre – i musikksammenheng.

Jeg liker det kreative imperativet som preger innspillingene, den spartanske innstillingen og de gjerrige, lyriske dragene. Meaas Svendsen har i likhet med Winther, stor sans for kontraster. Bassen opptrer som beist, men kan også synge lekkert. Åpningssporet «Imbassibru!» og andresporet «The joy of Germans bowing» kan høres ut som fiender, men de tar usedvanlig godt vare på hverandre.

Sitatet er fra en anmeldelse som sto i Aftenposten 16. oktober, 2013, skrevet av Arild R. Andersen. Artist er Christian Winther/Christian Meaas Svendsen med platen W/M. Hvis du tar en lytt til nevnte Imbassibru! og The joy of Germans bowing, eller bare lytter til albumet generelt, vil du nok skjønne hvorfor jeg mistenker at de færreste vil oppleve musikken som det Andersen mener kan beskrives med ord som «det kreative imperativet» eller «gjerrige, lyriske drag». Jeg sier ikke at musikken er dårlig, eller at man ikke kan ha en fantastisk opplevelse av sånn musikk. Jeg bare tror at for å få en så velformulert opplevelse av hvilken som helst musikk, så må du dypt inn i deg selv, og bruke de flotteste begrepene du kan. Hvis du beskriver musikken med et grammatisk modus, så nekter jeg å tro at det var den første innskytelsen du fikk når du hørte den.

«Carla Bley er ingen teknisk overdådig pianist. Hun er fargelegger og poet, og sparer på tonene som en sann minimalist» skriver A. R. Andersen om det nye albumet Trios

Jeg håper så klart at Arild R. Andersen fortsetter å skrive jazzanmeldelser i Aftenposten til den dagen han dør. Ikke bare flirer jeg høyt når jeg leser beskrivelsene hans av musikk, men jeg vil heller ikke være foruten slik skrivekunst. Hvis du ikke er særlig interessert i jazz, men heller vil lese pretensiøse litteraturanmeldelser, bør du begynne å abonnere på Morgenbladet. Det Arild R. Andersen og Morgenbladets anmeldere har til felles er at de går dypt inn i stoffet (noen dypere enn andre), analyserer, sammenligner og forteller deg hvor akkurat dette verket sitter i forhold til historien. De gjør det med et utrolig bra språk, som over tid kommer til å gjøre en trofast leser til en bedre skribent.

Hva jeg vil bli når jeg blir stor? Svaret er enkelt: pretensiøs anmelder.

0

Bøker

Jeg har et exceldokument med en liste over bøker jeg har som mål å lese i 2013. Listen startet med å være nesten 70 bøker i lengden – nå har jeg kuttet den ned til 54. Jeg prøver nemlig å unngå å lese bøker jeg kommer til å angre på at jeg brukte tid på. Litt som med Tusen og en natt, som er en pine å tvinge seg gjennom. Problemet er at nå har jeg begynt, og siden jeg har lest 3 av 6 bind, så må jeg liksom tvinge meg gjennom de 3 siste også. Dessuten er de historiene en viktig del av litteraturen, og jeg anser det vel som pensum i min selvopplæring i litteraturhistorie. De fleste bøkene på listen min er klassiske bøker, og alle klassiske bøker er ikke nødvendigvis de mest spennende og givende bøkene – i alle fall ikke nå lengre. Noen av bøkene er utrolig gamle, og har mistet brodden sin, og er kun bøker jeg leser meg gjennom fordi jeg føler jeg må.

Tusen og en natt

Disse bøkene har såklart sine øyeblikk de også, men det er for de store øyeblikkene jeg leser. Det er for de gjennomgående, gode bøkene jeg leser. Jeg leser ikke for å kunne si at jeg tvang meg gjennom masse drittbøker. Det er poengløst. Folk tvinger i seg speltbrød, tyner seg hardt på trening og går noen ekstra kilometer for å kunne skryte om det til alle Facebook-vennene sine etterpå – bra for dem – selv syns jeg ikke det er verdt det å sløse bort talløse timer kun for å skryte av noe på sosiale medier. Jeg leser for å oppleve noe der og da, og for å dra med meg mange andre gode sideeffekter. Å lese bøker er som å lese historie. Du lærer mye om 1800-tallet av å lese en bok som er skrevet da. Man kan også bli beriket på flere andre måter av å lese. Etter å ha lest Frankenstein (1818) satt jeg igjen med mange tanker om samfunnet, om hvordan folk behandler hverandre og en følelse av å ha opplevd stor kunst. Frankenstein er forøvrig utrolig godt skrevet – det er som å lese et 170-siders langt dikt. Mary Shelley er dronningen av synonymer, og kan si en ting tusen gang, uten å bruke de samme ordene for å beskrive det. At boka er skrevet tidlig på attenhundretallet er ikke til å tro. Mine fordommer mot bøker som Frankenstein og Dracula (1897) er basert på at filmene og alle spin-offsene til bøkene er så dårlige. Begge de to filmene er elendige, noe som har holdt meg lenge borte fra å lese bøkene. Da jeg i fjor endelig fikk meg til å lese Dracula skjønte jeg hvor feil jeg hadde tatt. Det er en av de beste bøkene jeg har lest, og kommer for alltid til å stå som en favoritt.

Dracula av Bram Stoker

Dracula fikk meg til å innse at gamle bøker ikke er like dårlige som gamle, dårlige filmadaptasjoner. Kanskje det betød at flere av klassikerne der ute også er gode? Jeg gikk videre og leste The Strange Case of Dr Jekyll and Mr Hyde og ble storbegeistret over den også. I år fant jeg ut at jeg skulle gå gjennom «klassisk litteratur»-pensumet litt mer systematisk. Jeg gikk derfor gjennom 1001 bøker du må lese før du dør og skreiv ned de bøkene jeg hadde mest lyst til å lese.

Akkurat nå holder jeg på å lese flere bøker. Jeg leser bind 4 av Tusen og en natt, The Picture of Dorian Gray og David Copperfield. Hittil i år har jeg lest klassikere som At the Mountains of Madness av H. P. Lovecraft, The Pit and the Pendulum av Edgar Allan Poe, The Catcher In the Rye av J. D. Salinger og Robinson Crusoe av Daniel Defoe, men jeg har også lest andre bøker som Mummipappa på Eventyr av Tove Jansson og Zen and the Art of Mixing av Mixerman (Eric Sarafin). Robinson Crusoe er forøvrig en sånn gammel, gammel (!1719!) bok som egentlig ikke er så spennende lengre. Den er imidlertid en viktig klassiker, og opphavet til subsjangeren «Robinsonade» innen litteraturen. Jepp, det stemmer. Historier om folk som havner på en øde øy, og må klare seg selv ble en helt egen retning innen litteraturen takket være Robinson Crusoe.

Luke Pearson sin fantastiske Moby Dick-artwork. Sjekk ut: http://lukepearson.com/

Noe av det jeg ser mest frem til er å lese Jules Verne igjen. I fjor leste jeg også boka 20,000 Leagues Under the Sea fra 1870. En bok og en forfatter som er i samme klasse som Dracula, Frankenstein, The Strange Case of Dr Jekyll and Mr Hyde og de respektive forfatterne. På listen har jeg A Journey to the Center of the Earth og Around the World in Eighty Days, begge skrevet av Jules Verne. Jeg gleder meg også masse til å lese den superkjente klassikeren Moby Dick av Herman Melville. De to norske bøkene jeg har igjen på listen min er Beatles av Lars Saabye Christensen og Sofies Verden av Jostein Gaarder. To bøker jeg gleder meg veldig til, og som jeg tror blir et par höydare.

I neste innlegg om Lesing tror jeg at jeg må skrive om hvor fantastisk det er med bibliotek, eller om hvor mange urfete tegneserier det egentlig finnes der ute.