1

Stein Torleif Bjella – Heim for å døy

20131119-013818.jpg

Det første som slår meg når åpningssporet på Heim for å døy, «Undergang», setter i gang, er at det høres ut som om Stein Torleif Bjella står i et vanlig rom, med ekte instrumenter og med mennesker som musikere. Det høres kanskje rart ut å si noe sånt, men det er absolutt ikke en selvfølge. Nåtildags spilles instrumenter inn ikke bare hver for seg, men i akustisk døde rom, før man legger på digital romklang. Det kan godt hende det er det som er gjort på denne plata også, men romklangen virker for ekte.

Noe som også er vanlig i disse dager er å redigere ting til døde. Ikke bare retter man opp litt timing i forhold til metronomen, men hver eneste tone på hvert eneste slag på hver eneste streng eller strupe, skal også fikses og tunes til det perfekte.

Det høres ut som om denne plata er spilt inn i et rom av tre, med møbler og vinduer ut mot naturen. Utenfor står en elg med to fugler sittende på geviret. De titter nysgjerrig inn, de lurer på hva slags menneske som står og synger der inne. Fuglene krangler med elgen. «Nei, det kan ikke være et menneske. For de synger jo kun om tomme ting, ting de ikke har peiling på, på språk de ikke kan», sier den ene fuglen, men elgen er sikker på at dette er et menneske. «Han er en mann av den gamle skolen, Fugl. En hederlig mann med gammeldags klasse, men uten frykt for å blottlegge seg selv og følelsene sine – det er den nye delen. Følelsene altså». Fuglene nikker anerkjennende. Også de vet at norsk lyrikk er på sitt beste når det er teksten som står i sentrum, når det er musikk og melodi som omfavner teksten, og ikke omvendt. Ikke ulikt den gamle visetradisjonen i Norge. En tradisjon og kvalitet som virker som om den er på vei inn igjen. «Hvis vi bare får Moddi til å fortsette å synge tekster basert på dikt av Helge Stangnes og Arvid Hanssen, og droppe den engelsken, så er kanskje norsk musikk-lyrikk berga?», sier den ene fuglen håpefullt. Elgen humrer.

Bandet der inne er akkurat ferdig med låt nummer to. De stemmer gitarene sine etter hverandre og gehøret. Når noen tar et skritt under opptak høres knirkingen fra gulvet. Ikke at det gjør noe. Bjella og Co. har ingenting å skjule. De viser det som er å vise. Er det dessuten vits i å redigere noe som ikke trenger redigering? Fiksing og triksing for fiksingens skyld?

Å kunne ha Stein Torleif Bjella stående i stua mi og spille på denne måten er flott. Sjeldent matcher soundet artisten så godt som her. Dum-Dum Boys-gitarist Kjartan Kristiansen gjør en god jobb som produsent nok en gang.

Dessuten må vel dette være årets beste platecover? Selfie tatt av mannen selv, komplett med Chicago Bulls-caps og alt!

1

Statsledere og mikrofoner

Statsledere – presidenter, statsministre, diktatorer, kanslere – litt elsket, mest hatet. Personer med svimlende høye lønninger, og med lyving som hovedarbeidsoppgave. Hva er det første en statsleder trenger for å servere en nasjon eller en hel verden med nye/gamle løgner? En mikrofon, så klart! Ovenfor ser dere Barack Obama avbildet med to stykk Shure SM57, med hver sin Shure A2WS vindhette. Akkurat denne kombinasjonen er veldig vanlig for stillestående podietalere, men som vi snart skal se finnes det andre muligheter for å forsterke statslederstemmer.

Ute på kanten ser vi blant annet en Sennheiser MD 421

Irans president Hassan Rouhani burde få seg en sponsoravtale med en mikrofonprodusent. Se på det bildet der! Jeg ser allerede for meg hvordan TV-reklamen kan være; Rouhani tar seg en avslappende svømmetur i mikrofonbassenget sitt, og mens han tar et par ryggsvømmetak sier han med et smil om munnen: «[insert microphone manufacturer here] microphones are so relaxing. A swim in my microphone-pool every day makes it easier to do good things for the people of my country». Sannsynligheten for at han ville sagt replikken sin på persisk er vel større enn at han ville sagt den på engelsk. Dessuten: tror vi virkelig at amerikanske mikrofonprodusenter ville sponset den iranske presidenten?

På dette bildet lærer vi at Rouhani ikke bare liker å ta et par svømmetak i et basseng av mikrofoner, men han liker også å spise mikrofoner til lunsj. Her har lydteknikeren valgt å mikke opp bådde munnen til Rouhani, og skjegget hans – i stereo. Forslag til nytt kallenavn for Hassan Rouhani: Stereoskjegg. Mikrofonene som er avbildet her er litt mer mystiske enn SM57’ene til Obama. Den svarte mikrofonen i midten ser litt ut som en Electro-Voice RE50, mens de to på sidene ser ut som en avart av Beyerdynamic sin M 88.

Forbundskansler i Tyskland Angela Merkel er ikke som Shure-elskende Obama, eller som mikrofonbadende Rouhani. Hun foretrekker en eller to svanehals-mikrofoner, muligens med hyperkardioid karakteristikk. Du vil som oftest se en sånn type mikrofon hvis det er Angela Merkel som skal tale.

Satireavisen The Daily Currant skrev en veldig morsom tulleartikkel om Angela Merkel sitt siste besøk i USA. De rapporterer om den tyske forbundskansleren sin litt uheldige episode med en mikrofon hun oppdaget, i et møte med Barack Obama. Hun skulle spise en forrett da hun fant en skjult mikrofon inne i en laksekaviar-blini, som NSA hadde plassert der. En gjest på arrangement sa til The Daily Currant (link til artikkel):

«She was about to bite into the blini when she realized one of the eggs was beeping. I guess it was supposed to record her after Obama had gone.

«I think the Americans were counting on her not liking fish eggs, but it turns out she loves them. You’d think a spy agency would have known that.»

The Daily Currant prøver å påpeke at NSA er noen skikkelig inkompetente folk. Ikke bare lar de hemmelighetene sine slippe løs og flykte til Russland, men de gjemmer en skjult mikrofon i en kaviarblini. De kunne lært et og annet om mikrofonplassering (lydtekniker-pun intended).

I videoen over har CNN samlet noen av «åpen mikrofon»-flausene i politikerverdenen. I motsetning til The Daily Currant sin artikkel har disse episodene faktisk hendt. Slike situasjoner som det der har nok gitt mang en lydtekniker sparken. Å ikke være våken på jobb, og å glemme å mute kanaler som skal mutes er kanskje ikke bra for din nåværende karriere, men på en måte har du jo vært med på å fortelle verden hvordan politikerne egentlig er. Dessuten, hvis det står på CV’en din at du har vært lydtekniker for Det hvite hus eller lignende, så er sannsynligheten stor for at du får jobb uansett. Flere eksempler og videoer av politikere som dummer seg ut for åpen mikrofon kan du finne på The Guardian, som skrev en bra artikkel i 2011 om emnet.

Neste gang du ser en politiker på TV prate inn i en mikrofon kan du tenke: hvilken mikrofon er det der og hvorfor har den statslederen mikrofonen inne i munnen? Eller: hvorfor har de egentlig mikket opp pannen til Erna Solberg, øret til Jens Stoltenberg, slipset til Knut Arild Hareide og kjolen til Siv Jensen? Hvis du hører virkelig godt etter legger du kanskje merke til en kommentar som slettes ikke var ment for offentligheten. Ørene på stilk!

1

R-R-R-R-REMIX!

Lukestar

Prolog: Dette innlegget skreiv jeg for en stund siden. Grunnen til at jeg ikke publiserte det når jeg skreiv det var fordi jeg ventet på godkjenningen til å publisere en remix på bloggen min, og laste den opp. Det har ikke lyktes for meg å få hverken et nei eller et ja fra band, management eller plateselskap, så jeg har endelig bestemt meg for å publisere både remix og innlegg. De kan gjerne kontakte meg hvis de vil at jeg skal fjerne den. Grunnen til at jeg laget den var jo fordi jeg vil ha et lydeksempel til innlegget jeg skriver om. Innlegget er forøvrig litt knotete skrevet, særlig siden ordet remix dukker opp så ofte, sammen med mange andre uoversettelige ord. At remix er remiks på norsk kan stemme det, men konseptet om remix syns jeg er enda mer definert når jeg bruker det engelske ordet, enn når jeg sier remiks for å fornorske det. Når jeg derfor staver med x kontinuerlig gjennom innlegget, er det for å forsikre om at det refereres til konseptet remixing og ikke at man mikser en sang på nytt.

Har du noen gang opplevd at du hører på en remix av en låt, og egentlig ikke skjønner hvorfor de ikke bare kaller det for en cover? Eller kanskje tilogmed hvorfor de ikke har gitt låta et helt nytt navn? Noen ganger er remixer så mye prosessert og distansert fra originalen, at man ikke hadde kjent de igjen hvis det ikke hadde vært for at man visste at dette var en remix. Dette opplevde jeg relativt nylig.

Bendik – ‘Og At Den Som Mistet Drømmene Skulle Bli Meg’

Det norske bandet Bendik skal til høsten slippe debutalbumet sitt. Som en nedtelling til plateslipp, gir de ut låter som de får forskjellige artister til å remixe også lager de videoer til remixene. En av disse er gjort av Burning God Little. Han har mikset låta «Igjen». Originalen høres slik ut.

Videoen til Burning God Little sin remix kan du se på vimeo: http://vimeo.com/41475768. Videoen er laget av Lars Kristian Boquist, som forøvrig er bassist i Dråpe.

Hvis du hører på begge vil du fort skjønne hva jeg mener. Burning God Little har ikke brukt så mye som et helt ord engang fra originalen, men klippet ut vokalstavelser. Om han bruker noen av instrumentene fra originalversjonen er ikke lett å høre, og har han, så er han flink til å skjule det.

Igjen er et perfekt eksempel på en remixer som legger så mye arbeid i å remixe, og så mye av seg selv i remixen, at man såvidt kjenner igjen låta. Det er imidlertid ikke en ting som Burning God Little er alene om. Hvis du for eksempel hører på remixalbumet av Radiohead sitt siste album «The King Of Limbs»; «TKOL RMX 1234567», vil du oppleve noe som virker som en slags konkurranse i å ta låtene så langt fra originalen som mulig, samtidig som man beholder essensen.

At konseptet remix har blitt en såpass omfattende transformasjon er ganske spennende. En av grunnene er sannsynligvis at flere og flere har begynt å remixe. Noe som gjør at man må skille seg ut for å få forespørselen neste gang. At det har blitt så mange er vel fordi det nå er blitt mye billigere og enklere å få tak i en DAW*.

At det er spennende at remixkulturen har blitt større de siste årene syns Thom Yorke fra Radiohead også. Om remixalbumet sa han at: «I was really curious to see how the people I was listening to so much would use what we gave them. I didn’t just want floor fillers and all that shit, I just wanted to see how the songs could really branch out and mutate. I love that there is such a culture of remixing at the moment, all this flow of ideas. I think it appeals to us as a band at the moment that ideas and versions are not so fixed and set in stone, it feels kind of healthy for music.»

Begynnelsen på remixen skal ifølge Wikipedia, ha startet i «dance hall»kulturen i Jamaica på slutten av 60-tallet og begynnelsen av 70-tallet. Det begynte først med å fjerne vokalen, og gjorde mer og mer drastiske variasjoner på låter, sånn at de skulle være mer og mer dansevennlige, og holde danserne på dansegulvet. Tom Moulton får æren av å ha oppfunnet dance-remixen. Han var en mann man ringte om man skulle gjøre danselåtene sine enda mer dansevennlige, men han gikk også fra å være en «fikserkar», til å begynne å remixe «vanlige» låter helt om til danselåter, så de kunne bli brukt i danseklubber og diskoteker.

Det skal være sagt at det er forskjellige grader av «distansering» fra originalen i dagens remixer. Spennende ting man kan gjøre i en remix er ikke bare å endre lyden av et instrument, eller legge til flere elementer, men også endre på formen. Det skjer ofte med meg at jeg skulle ønske at en viss del i en sang, gjerne skulle kommet flere gang, samtidig som andre deler er helt unødvendige igjen. Man kan endre sjanger i en remix. Akkurat som man på 70-tallet gjorde om poplåter til danselåter, så kan man gjøre om danselåter til rockelåter, country, reggae eller hva det skal være. Man kan også endre harmonikken og stemningen helt. Noe som er populært i dagens remixkultur. Remixen er på mange måter ikke så forskjellig fra coverkulturen lengre. Artister har lenge skrudd og vridd låter helt til de passer mer til deres egen profil. Å endre akkorder og melodi til en låt, er det ingen som er sjenerte for å gjøre lengre. Hvis man da tar bort teksten, er det ikke et nytt stykke musikk og ikke hverken en cover eller en remix da? Er dette da en lur måte å lage ny musikk på, som man kanskje ellers ikke hadde klart å frembringe?

Når man skal remixe en låt, så må man jo ha noe å mikse på. Stems er det man kaller atskilte lydfiler av hvert enkelt instrument i en innspilling. Vokalen i et eget spor, gitaren i et eget spor, trommene i et eget spor osv. Alle lydfilene begynner fra starten av, sånn at når man slenger alle filene inn i et program, passer de overens med hverandre. Det vil si at om gitaren ikke starter før 3 minutter ut i sangen, så er det sporet tomt helt frem til da, men fila er fortsatt så lang som resten, så det er enkelt å synkronisere det med resten av instrumentene.

Men hvordan skal man da få tak i stems? Hvis man er heldig så får man stems om man spør en artist eller en artist sitt management, men jo større artisten er, jo mindre sannsynlig er det så klart. Ofte får man ikke tak i stems til hele innspillingen, men bare vokalen. Man må derfor bare følge med på når en artist har remixkonkurranse, som har blitt en populær greie de siste årene.

Radiohead – Nude Remix

Allikevel, selv om det er vanskelig å få tak i stems for en spesiell sang, så er det noen artister som er enklere enn andre å få tak i. Nevnte Radiohead har – sammenlignet med den normale artisten i gata – relativt ofte remixkonkuranser. På iTunes kan man for eksempel finne stems til «Nude», fra In Rainbows. Nine Inch Nails har tilogmed en egen nettside http://remix.nin.com/, der man kan lage seg en konto, laste ned stems og laste opp det ferdige resultatet. Man kan høre på andre sine remikser, stemme på de og kommentere. At Trent Reznor er en fremovertenkende artist og produsent er det ingen tvil om, og jeg syns dette er en genial idé. Kanskje blir det flere som vil gjøre det enklere for fans å remixe musikken deres.

Når jeg remixet Lukestar ble det slik:

Jeg fikk tak i Lukestar-stemsene fordi de hadde en konkurranse en gang i fjor. Jeg lastet ned filene, men gjorde ikke remixen ferdig før nå.

*DAW = Digital Audio Workstation, f. eks. Pro Tools, Cubase, Ableton Live eller Logic. 

De fleste kildene er henvist til i teksten via lenker på de aktuelle ordene eller bildene. De som ikke er det kan du finne her:

Thom Yorke om remixalbumet:

http://www.ateaseweb.com/2011/09/26/thom-yorke-speaks-about-new-radiohead-remix-album/

Roots of the Remix: http://en.wikipedia.org/wiki/Remix

Remiks Radiohead og Nine Inch Nails: http://createdigitalmusic.com/2008/04/radiohead-remixing-contest-full-stems-via-itunes-and-garageband/

0

Miksing – en liten innføring

Hva er en miks? Spørsmålet og dette innlegget er ikke ment som å prate babyspråk til voksne folk, for de fleste musikkinteresserte er opplyste om musikkens tilblivelse. Dette sannsynligvis på grunn av veksten av DVDer som følger med albumutgivelser, for å få folk til å fortsatt kjøpe CDer. I mange år nå har jeg hatt som policy at jeg kun skal kjøpe CDer hvis det følger med noe ekstra, gjerne en DVD med making of-dokumentarer eller lignende. På grunn av disse forskjellige ekstramaterialene som følger med, har mange lært hvordan prosessen å skrive, spille inn og ferdigstille en plate er. De fleste vet altså hva forskjellen på en producer (produsent på norsk kan være litt misvisende) og en mikser er og vet at en mikser ikke bare stiller lydnivåer i forskjell til hverandre. Det ikke alle vet er hva man gjør i en miks, når man har alle de ferdige opptakene, ei heller hvordan ting låter før de har blitt mikset eller hva plug-ins faktisk gjør. Derfor tenkte jeg at jeg skulle, med eksempler, forklare og vise litt hva man gjør i mikseprosessen.

Eksempelet jeg skal bruke er en demo jeg holder på med, av ei låt som keyboardist Jørgen Andersen har skrevet til bandet vårt Vor. For godt over et år siden spilte vi noe keyboardgreier han fant på der og da. Jeg la på litt dårlige trommer programmert i Reason og vi gjorde ikke noe mer med den. Det skal sies at vi bodde ute i skogen i perioden vi spilte inn dette. Ikke døm om det låter litt rart. Førsteutkastet lyder som sådan:

I sommer fant jeg ut at jeg skulle arrangere låta for band. Siden resten av bandet inkludert trommis bor milevis fra meg, måtte jeg bruke endel softwareinstrumenter. Symbalene til trommene er software, men skarp og basstromme er egne samples jeg har hentet fra andre opptak jeg har gjort. Ettersom jeg har brukt trommer fra andre opptak, måtte jeg kutte slagene veldig kjapt for å ikke få så mye annet med. Hvis jeg ikke hadde kuttet skarpen rett etter slaget, så ville jeg fått med meg hihat fra en annen sang, som bare ville distrahert. Det som er baksiden med å gjøre det sånn, er at den naturlige klangen (klang som i reverb) fra skarptrommen blir kuttet av, og skarpslaget blir veldig kort og urealistisk. Det samme gjelder basstromma. Det hørtes slik ut:

Selv om jeg har brukt ekte trommer som samples, høres det ikke særlig realistisk ut. Derfor måtte jeg bruke en reverb plug-in. Sammen med EQ og kompresjon er reverb et av de viktigste mikseverktøyene. Etter at jeg satt på reverb (og litt EQ og kompresjon) ble resultatet slik:

Det høres ikke veldig realistisk nå heller for seg selv, ingen plug-ins høres ut som ekte romklang, men det er absolutt en forbedring fra utgangspunktet, og noe man ikke tenker på i den ferdige miksen, i sammenheng med resten.

Selv om reverb/romklang kan være fint er det likevel feil ende å starte i å begynne med det når man skal mikse. Det viktigste verktøyet man har og det man begynner med i en miks er EQ. En equalizer-plug-in er lik den equalizeren du har på stereoanlegget ditt, på mp3-spilleren din eller hvor det måtte være. Forskjellen er bare at man kan være mer nøyaktig i en plug-in, pluss at den ofte har et par ekstrafunksjoner og rett og slett låter bedre.

Den equalizeren som følger med ProTools ser sånn ut. Der det står input ser du en Ø, som hvis man trykker inn den snur fasen på det som kommer inn. Der det står HPF har du et HiPassFilter. HiPass betyr at du lar de høye frekvensene slippe forbi. Altså det tar vekk lave bassfrekvenser. Du bruker parametrene til å bestemme hvor langt opp du vil ha basskuttet og bestemme hvor bratt kurven skal være. Jeg har den bratteste på bildet. LPF er såklart LoPassFilter, som er det samme som et HiPassFilter, men det er i den andre enden. Under ser du de andre bandene man kan bruke, der man kan endre Q-verdi, frekvens og antall dB man vil ta vekk eller forsterke. Du ser her at jeg mislikte noe av det som var i området i 600 hertz på gitaren, så jeg tok vekk ikke altfor drøye 4 dB. Det som er det viktigste som er gjort her er ikke fire dB vekk fra 600 Hz, men hipassfilteret jeg satt ganske nådeløst helt opp til 206 Hz. Før jeg gjorde det hørtes det sånn ut:

Etter at jeg hadde satt på EQ-en hørtes det slik ut:

Den akustiske gitaren i refrenget er ikke i hovedfokus, den er bare der for å få litt definisjon og understreke hva den elektriske gitaren gjør rytmisk. All den bassen som jeg har tatt bort er bare i veien for bassen og basstromma, selv om det hadde hørtes finere ut med litt mer bass om jeg bare skulle hatt akustisk gitar der . Når jeg har tatt vekk bassfrekvenser fra den akustiske gitaren er det mer plass til det som faktisk skal være bassete.

Neste plug-in i kjeden er en dynamisk kompressor. Å komprimere musikk er generelt fyfy, men en kompressor man bruker som plug-in for å komprimere spor er ikke det samme som prosessen å komprimere filer sånn at de tar mindre plass (som jeg har gjort med de opplastede lydopptakene her på bloggen. De to siste lydfilene er særlig forringet, der hører man klart og tydelig at bl. a. den akustiske gitaren har tapt mye på veien fra original miks til komprimert opplastet fil på SoundCloud). Kompressorer forringer ikke lydkvaliteten ved å gjøre den mindre, den har en annen funksjon. Det skal imidlertid være sagt at man kan med kompresjon forringe lydkvaliteten hvis man overdriver, akkurat som man kan gjøre det hvis man bruker EQ eller reverb overdrevent. Alt med måte som man sier. Kompresjon er også det kanskje mest avanserte konseptet innen miksing å forklare, og ikke så langt fra konseptet om limiting. Man bruker begge deler i mastering, og i den delen av masteringprosessen der man skal pushe volumet høyere er det limiteren som gjelder. Forferdelige bruksområder av limitere er på TV-reklamer. De fleste av oss har merket at lydnivået på TV-en skyter i været med en gang det er reklamepause. Dette er så klart grenseløst irriterende, ettersom jeg må finne fjernkontrollen fort og skru av lyden.

Jeg skal prøve å forklare uten å bli for teknisk, og hvordan jeg selv opplever kompresjon og limiting. En limiter er egentlig en kompressor med høyere ratio – en slags nådeløs kompressor. Limiteren dytter all lyden opp til et bestemt nivå, og når lydkilden går over det nivået bremser limiteren og nekter volumet å gå opp. Hvis du har hørt på endel live-DVDer har du kanskje lagt merke til at det er like høyt volumnivå i den ene delen av sangen der det kun er en gitar som spiller, som når resten av bandet kommer inn. Gitaren blir skrudd ned for å få plass til resten av instrumentene. Dette skjer fordi man har skrudd limiteren til å pushe volumet for mye. Hvis man ikke hadde gjort det, så hadde gitaren i begynnelsen vært lavere ved samme volum på din private lydkontroll, og volumet hadde steget når resten av bandet kom inn, ikke vært det samme som før. Da oppleves det som om gitaren ikke skrus ned, at det holdes på samme nivå som det var når gitaren spilte selv. Kompressoren får som oftest skylden for lite dynamikk i musikk, men som oftest er det en limiter med drøye innstillinger som er skurken.

Kompresjon er imidlertid ikke bare negativt. Hvis du noen gang har hørt en altfor dynamisk vokalist, uten kompresjon, så ville du blitt irritert over at du ikke hadde fått med deg halvparten av det vokalisten sang. Når sangere synger ujevnt, som de jo gjør, kommer peaken alltid til å være for høy for resten av miksen din og ødelegge volumbalansen. Det laveste nivået vil være for lavt og det høyeste vil være for høyt. En dynamisk kompressor presser så og så mye ned på peaker, sånn at man kan skru opp volumet på sporet, sånn at volumet blir jevnere. Det som er så fint med at man kan bruke kompressoren til dette er at man kan få en dynamisk opptreden fra en vokalist, men samtidig få volumnivået jevnere. Kompressoren ødelegger ikke nødvendigvis dynamikken, man kan fortsatt høre at noen synger svakere og sterkere. Det samme gjelder trommer og særlig skarptromme. En trommis kan ghoste og spille dynamisk, noe man hører på klangen i slaget og røffheten i lyden på trommen etter hvor hardt hun spiller, samtidig som man kan bruke en kompressor til å gjøre volumnivået jevnere sånn at man faktisk får alle slagene og detaljene i et tilfredsstillende volumnivå. Et godt tips hvis man vil være sikker på at man får et jevnt signal og beholder dynamikken, er å duplisere et spor og komprimere den ene kopien relativt hardt og la den andre være urørt. Det beste fra to verdener: dynamikk og jevnhet. Er jevnhet et ord? Det finnes sikkert et bra synonym. Komprimerer man for drøyt vil man få kjedelige, flate mikser.

Kompressorer kan forøvrig også brukes til andre ting enn å jevne ut et spor. Man kan skape visse effekter og også stille inn kompressoren til å for eksempel få mer snap. For å få ordentlig dask i skarp og basstromme (i for eksempel hard rock eller metal) er det kompresjon som gjelder. Gjerne ett spor uten og ett med kompresjon.

Hvis du vil lese en bra og ganske nøye innføring om kompresjon, kan du klikke på denne lenken. Mange gode meninger og tanker om kompresjon og overkompresjon.

Hva slags andre mikseverktøy bruker man da? I nærheten av kompresjon og limitingland har man jo de-essere, som komprimerer s-er, sånn at de ikke skal være for gjennomtrengende. Bruker man for mye vil det høres ut som om vokalisten lesper litt. Jeg har hørt et par låter der mikseren garantert ikke har brukt en de-esser, hvor det utvilsomt burde vært brukt en. I samme region har man også noise-gaten, som slår av sporet helt når innvolumet er under et gitt nivå. Dette kan være fint når for eksempel tammene på et trommesett ikke blir brukt hele tiden. Da er det jo ikke vits at tammene skal få masse annet uønsket støy inn i mikrofonene sine. Gaten åpner seg først når sporet får et så og så høyt nivå inn. Særlig praktisk og nesten nødvendig live.

Det fins en haug med forskjellige effekter og verktøy man kan bruke i en miks; delay, pitchkorrigering og distortion er noen av dem.

De viktigste er fortsatt (i prioritert rekkefølge): EQ, kompresjon og klang (reverb).

Demoen min FØR jeg mikset den:

Demoen etter at jeg har mikset litt på den (størst merkbar forskjell i refrenget):

Alle filene er dessverre blitt komprimert på den måten man komprimerer filer på, altså lydkvaliteten er forringet til fordel for at den skal ta lite plass. Særlig merkbart på de miksene med fullt band. Noen som vet om en nettside der man kan laste opp musikken sin, som ikke ødelegger fila di helt? Si gjerne ifra.

Lydkvalitet, mastring, overlimiting/skvising, kompresjon (plug-in), filkomprimering og musikkformat er noen ting jeg skal snakke om i fremtidige innlegg, som er ganske relatert til dette.

2

Smurfehits

Når folk hører ordet: Smurf, tenker de ofte på Smurfene og deres Smurfehits volum 1 til 10. Disse låtsamlingene inneholder coverlåter, med nyskrevne tekster og vokal som er pitchet opp. Det høres særs irriterende ut, og jeg vet om flere foreldre, særlig fedre, som hater disse vesnene. De er nesten alltid forbundet med noe negativt. Da den svenske musikkanmelderen Markus Larsson skulle anmelde Alexander Rybaks debutalbum for Aftonbladet sa han at musikken hørtes ut som Smurfene som hadde lært seg å spille fiolin. Trond Viggo Torgersen har uttrykt sin frustrasjon over Smurfene med å lage denne sangen. Klikker du i vinkel hver gang du hører en smurfesang?

Smurfene er egentlig en tegneserie skapt av Pierre Culliford (undertegnet Peyo) fra Belgia. Tegnestilen kan minne om franske/belgiske serier som Lucky Luke, Asterix og Sprint. Det kom også en amerikanisert 3D-film om Smurfene i 2011, der de går seg vill i New York og må finne veien hjem før den onde trollmannen Gargamel fanger de. Jeg har aldri lest tegneserien om Smurfene eller sett filmen og skal derfor ikke dømme noen av dem. Smurfehitsene deres derimot, de kan jeg slakte som jeg vil.

Første gang Smurfene kom til Norge var i 1978. Da hadde en Paul Karlsen vært i Holland og fått med seg en smurfesingel. Tillatelsen om å utgi Smurfene i Norge ble gitt, og Geir Børresen ble hentet inn som smurfegeneral. Ole Sørlie var produsent den gang, og spilte inn vokalen på lav hastighet. Når du skrur opp farten igjen høres vokalen ut som om den er pitchet opp. Vibratoen høres da veldig kjapp ut, og det er sannsynlig at det er derfor at Aftonbladets anmelder sammenlignet Rybak med Smurfene. Han har jo tross alt også en veldig kjappm og muligens irriterende vibrato på stemmen sin.

Mange ble også på 70-tallet irriterte over Smurfene, og mange reaksjoner og aksjoner ble iverksatt. Det var blant annet 48 samfunnslærere som skrev til Stortinget med ønske om å få Smurfene forbudt. Smurfene solgte 250.000 plater, og ble belønnet med 5 gullplater. Produsent Ole Sørlie trodde imidlertid at Smurfene hadde vært den indirekte årsaken til at det ikke ble utdelt Spellemannspris i kategorien barneplate.

Selv har jeg opplevd Smurfenes «second coming». På 90-tallet blusset smurfeviruset opp igjen.

For litt siden var jeg på leit etter gamle CDer, og jeg fant mye bra fra 90-tallet, som Fugees, Wyclef Jean, D12 og Busta Rhymes – altså mye bra hip-hop, med gode rappere og tekster med tyngde i, og ikke bitches n’ cash, som det ofte gjør nåtildags (ja, jeg er blitt gammel. Er jo tross alt født i et annet årtusen). Jeg fant også musikk av, etter min smak, dårligere kvalitet. Jeg fant Madonna sitt album Music, som forøvrig sikkert ikke er hennes verste, et par McMusic-samleplater og såklart: Smurfene – Smurfehits 3.

Nysgerrig som jeg var åpnet jeg såklart opp jewel-casen og dro ut heftet. På den siste siden i heftet står det at sangene var produsert, innspilt og mikset av Party Pelle, i Arcade Studio i mai og juni, 1997. At Pelle ikke fremstår med fullt navn forstår jeg godt. Det er på den ene siden stas å ha navnet sitt på noe som selger godt og har god suksess, men på den andre siden så er det ikke så mange i musikkmiljøet som tar deg seriøst hvis du har laget dårlige instrumentalversjoner av tidens hitlåter og pitchet opp tulletekstvokal på dem.

Instrumentalenes dårlige kvalitet kan skyldes at Party Pelle måtte produsere mange forskjellige låter, med forskjellige stiluttrykk, på kort tid, med få ekte musikere. Han har nok brukt mye software og trommemaskiner og tatt mange billige snarveier, som gjør at det låter billig også. Plateselskapet har sikkert heller ikke vært for kresne med kvaliteten, ettersom målgruppen heller ikke er kresne på det med kvalitetproduksjon av musikk. Så lenge de får høre noen med irriterende lys stemme, med morsomme tekster, er de vel fornøyde.

Spor 7. på Smurfehits 3* er en cover av The Kids sin: «Forelska i Lærer’n», med den nye tittelen: «Forelska om Sommer’n». Denne høres helt forferdelig ut. Det smerter å høre smurfeversjonen, og de klarer å gjøre The Kids sin låt enda flauere. Smurfetekstens forfatter har ikke vært like lur med å finne et pseudonym, så her står det svart på hvitt at det er Britt Viberg som er den skyldige. Om det har skadet hennes karriere er jeg ikke like sikker på derimot. Søker du opp navnet hennes på Google, finner du fort ut om hvilke plater hun har deltatt på (sjekk ut Rockheim sin Rockipedia) og på Facebookprofilen hennes ser man at hun er venn med blant annet Elisabeth Andreassen, som også er kjent som Bettan. Hun er utvilsomt mest kjent som vinner av Melodi Grand Prix i 1985, der hun sammen med Hanne Krogh utgjorde Bobbysocks, som sang låta «La Det Swinge». Hun har også gitt ut en haug med både samarbeidsplater og soloplater. Ville det vært utrolig feil av meg å si at Bettan kanskje ligger på den litt mer harry siden av Musikknorge? Sammen med Plumbo og alle dansebandene?

Britt Viberg har nemlig også deltatt på mange dansebandplater som tekstforfatter, og såklart på flere av platene til Elisabeth Andreassen. Det skal være sagt at jeg ikke prøver å bevise Britt Vibergs manglende kredibilitet, jeg bare sier at hvis det er et miljø som ikke bryr seg om du har skrevet tekster til en smurfehit eller tyve, så er det det såkalte harrymusikk-miljøet. Party Pelle hadde kanskje også en karriere utenfor dette miljøet også, og ville derfor ikke svekke navnet sitt, og miste kredibilitet for «de kule gutta».

Kredibilitet kan være så viktig for en produsent/lydteknikers jobb. De navnene som står etter ens eget navn i parantes, er de viktige navnene. Jo større og jo mer suksess disse artistene har hatt, jo bedre. Hvis disse artistene igjen har kredibilitet og respekt hos resten av musikkeliten, så øker sjansene dine for at ditt neste oppdrag er med en virkelig stor artist. Party Pelle så kanskje Smurfehits som en mulighet til å tjene litt raske penger, sånn at han kunne fortsette jakten på drømmen sin om å jobbe med de store, samtidig som han ikke ville at det skulle hindre kredibiliteten hans i å vokse.

I min søken etter gamle plater fra nittitallet, fant jeg også Pras sin singel «Ghetto Supastar». På nittitallet inneholdt singlene ofte instrumentalversjoner av singlene, og på Ghetto Supastar har de tilogmed lagt til acapellaversjonen. Altså kun vokal! Dette var jo perfekt for meg når jeg skulle vise et eksempel på hvordan man lett kan smurfe opp en låt. Jeg pitchet opp vokalen, og slik høres det ut:

Hva syns du? Fint? Dette er ikke gjort i ekte Smurfeånd, ettersom jeg ikke har laget ny tekst og spilt det inn i halvt tempo. Du hører også forskjellen i den dårligere kvaliteten når jeg bare har pitchet opp vokal som er spilt inn i vanlig tempo, og ikke gjort det på den ordentlige måten. Jeg hadde dessverre ikke tålmodighet til å sløse bort tiden min på å lage en skikkelig smurfecover.

Smurf out.

                                                                                                                              

*»Forelska Om Sommer’n» finnes også på Smurfeparty som spor nummer 9.

Gode og tvilsomme kilder:

Norgesglasset:

http://www.nrk.no/programmer/radio/norgesglasset_40/40/2935457.html

Rockipedia – Britt Viberg og Smurfene:

http://www.rockipedia.no/Vault.aspx?entity=48297

http://www.rockipedia.no/Vault.aspx?entity=133680

Abc nyheter: http://www.abcnyheter.no/kultur/musikk/090528/smurfehits

Wikipedia – Smurfene, Smurfhits og Elisabeth Andreassen:

http://no.wikipedia.org/wiki/Smurfene

http://sv.wikipedia.org/wiki/Smurfhits

http://en.wikipedia.org/wiki/Elisabeth_Andreassen

0

B-b-b-b-blogg!

På denne bloggen skal jeg skrive om musikk og lydteknikk.

Jeg har holdt på med innspilling og miksing av musikk siden jeg var 13 år på hobbybasis, og har de siste par årene tatt det mer og mer seriøst. Jeg har spilt el-gitar på treårig musikklinje på videregående skole i Alta. Skoleåret 2011-2012 gikk jeg på Trøndertun Folkehøgskole i Melhus på lydlinja der. Fra høsten 2012 begynner jeg på Lydproduksjon: Musikkproduksjon på NISS i Oslo. Jeg er glad i såkalt prog, men tror selv at jeg har en stor bredde i musikksmaken utover dette også. Noen artister jeg liker (i alfabetisk rekkefølge):

3 (Three)
22
Coheed & Cambria
D12
Foo Fighters
Fugees
Gojira
Heroes & Zeros
Hodgy Beats
In Flames
KoRn
Kråkesølv
Lamb of God
Led Zeppelin
Lukestar
Machine Head
Mark Knopfler
Mastodon
Metallica
Mew
Muse
Oceansize
OFWGKTA
Okkervil River
Opeth
Pain of Salvation
Petter Carlsen
Porcupine Tree
Queen
Radiohead
Sigur Rós
Steven Wilson
Susanne Sundfør
Team Me
Wyclef Jean

+ flere

Mange av disse har vært viktige for min lidenskap for musikk, men er artister som jeg ikke lengre hører så mye på. Flere av disse artistene kommer til å dukke opp på bloggen etterhvert, ettersom jeg har mange ting å si om produksjonene på disse platene, og liker mange av de virkelig godt.

Min Soundcloudside: soundcloud.com/Kollstrom