1

Stein Torleif Bjella – Heim for å døy

20131119-013818.jpg

Det første som slår meg når åpningssporet på Heim for å døy, «Undergang», setter i gang, er at det høres ut som om Stein Torleif Bjella står i et vanlig rom, med ekte instrumenter og med mennesker som musikere. Det høres kanskje rart ut å si noe sånt, men det er absolutt ikke en selvfølge. Nåtildags spilles instrumenter inn ikke bare hver for seg, men i akustisk døde rom, før man legger på digital romklang. Det kan godt hende det er det som er gjort på denne plata også, men romklangen virker for ekte.

Noe som også er vanlig i disse dager er å redigere ting til døde. Ikke bare retter man opp litt timing i forhold til metronomen, men hver eneste tone på hvert eneste slag på hver eneste streng eller strupe, skal også fikses og tunes til det perfekte.

Det høres ut som om denne plata er spilt inn i et rom av tre, med møbler og vinduer ut mot naturen. Utenfor står en elg med to fugler sittende på geviret. De titter nysgjerrig inn, de lurer på hva slags menneske som står og synger der inne. Fuglene krangler med elgen. «Nei, det kan ikke være et menneske. For de synger jo kun om tomme ting, ting de ikke har peiling på, på språk de ikke kan», sier den ene fuglen, men elgen er sikker på at dette er et menneske. «Han er en mann av den gamle skolen, Fugl. En hederlig mann med gammeldags klasse, men uten frykt for å blottlegge seg selv og følelsene sine – det er den nye delen. Følelsene altså». Fuglene nikker anerkjennende. Også de vet at norsk lyrikk er på sitt beste når det er teksten som står i sentrum, når det er musikk og melodi som omfavner teksten, og ikke omvendt. Ikke ulikt den gamle visetradisjonen i Norge. En tradisjon og kvalitet som virker som om den er på vei inn igjen. «Hvis vi bare får Moddi til å fortsette å synge tekster basert på dikt av Helge Stangnes og Arvid Hanssen, og droppe den engelsken, så er kanskje norsk musikk-lyrikk berga?», sier den ene fuglen håpefullt. Elgen humrer.

Bandet der inne er akkurat ferdig med låt nummer to. De stemmer gitarene sine etter hverandre og gehøret. Når noen tar et skritt under opptak høres knirkingen fra gulvet. Ikke at det gjør noe. Bjella og Co. har ingenting å skjule. De viser det som er å vise. Er det dessuten vits i å redigere noe som ikke trenger redigering? Fiksing og triksing for fiksingens skyld?

Å kunne ha Stein Torleif Bjella stående i stua mi og spille på denne måten er flott. Sjeldent matcher soundet artisten så godt som her. Dum-Dum Boys-gitarist Kjartan Kristiansen gjør en god jobb som produsent nok en gang.

Dessuten må vel dette være årets beste platecover? Selfie tatt av mannen selv, komplett med Chicago Bulls-caps og alt!

0

Den Pretensiøse Anmelder

Har du noen gang opplevd at det føles som om en anmelder legger mer betydning i en film, en bok eller et musikkstykke, enn det er logisk å gjøre? Pretensiøse anmeldere som overtolker en kunstners budskap synes jeg er ganske underholdende.

Det er den pretensiøse anmelders oppdrag å fyre løs med navn og referanser som du må være professor i musikk for å ta. Det er målet til den pretensiøse anmelderen (heretter forkortet til DPA) at referansene skal gå over hodet på flest mulig folk, og å selv fremstå som den ypperste kunstviter. Det er også krav for DPA at han distanserer seg mest mulig fra leser. I stedet for å forfatte egne dikt, gjør DPA musikk- eller litteraturanmeldelser om til poesi.

Når DPA omtaler musikk må han gjøre inntrykk av at han har vært på hver eneste obskure jazzkonsert, med alle tenkelige konstellasjoner av de mest obskure musikerne. DPA kan høre på et par toner fra en musiker, og ut ifra disse kartlegge hvert eneste musikkstykke musikeren noen gang har hørt. Han kan deretter nevne hvor hver respektive tone kommer fra, hvem som er inspirasjonskilden, og hvordan hårfrisyre vedkommende hadde når vedkommende spilte disse tonene, og hva luftfuktigheten var i lokalet når disse tonene ble spilt. Han kan så klart også fortelle deg hvor mange alkoholenheter akkurat denne musikeren har konsumert i løpet av livet sitt, samt hvilke ulovlige substanser musikeren har inntatt og i hvilke mengder. Det er en DPAs samfunnsoppgave å bruke ord som ikke har noe med musikk å gjøre – i musikksammenheng.

Jeg liker det kreative imperativet som preger innspillingene, den spartanske innstillingen og de gjerrige, lyriske dragene. Meaas Svendsen har i likhet med Winther, stor sans for kontraster. Bassen opptrer som beist, men kan også synge lekkert. Åpningssporet «Imbassibru!» og andresporet «The joy of Germans bowing» kan høres ut som fiender, men de tar usedvanlig godt vare på hverandre.

Sitatet er fra en anmeldelse som sto i Aftenposten 16. oktober, 2013, skrevet av Arild R. Andersen. Artist er Christian Winther/Christian Meaas Svendsen med platen W/M. Hvis du tar en lytt til nevnte Imbassibru! og The joy of Germans bowing, eller bare lytter til albumet generelt, vil du nok skjønne hvorfor jeg mistenker at de færreste vil oppleve musikken som det Andersen mener kan beskrives med ord som «det kreative imperativet» eller «gjerrige, lyriske drag». Jeg sier ikke at musikken er dårlig, eller at man ikke kan ha en fantastisk opplevelse av sånn musikk. Jeg bare tror at for å få en så velformulert opplevelse av hvilken som helst musikk, så må du dypt inn i deg selv, og bruke de flotteste begrepene du kan. Hvis du beskriver musikken med et grammatisk modus, så nekter jeg å tro at det var den første innskytelsen du fikk når du hørte den.

«Carla Bley er ingen teknisk overdådig pianist. Hun er fargelegger og poet, og sparer på tonene som en sann minimalist» skriver A. R. Andersen om det nye albumet Trios

Jeg håper så klart at Arild R. Andersen fortsetter å skrive jazzanmeldelser i Aftenposten til den dagen han dør. Ikke bare flirer jeg høyt når jeg leser beskrivelsene hans av musikk, men jeg vil heller ikke være foruten slik skrivekunst. Hvis du ikke er særlig interessert i jazz, men heller vil lese pretensiøse litteraturanmeldelser, bør du begynne å abonnere på Morgenbladet. Det Arild R. Andersen og Morgenbladets anmeldere har til felles er at de går dypt inn i stoffet (noen dypere enn andre), analyserer, sammenligner og forteller deg hvor akkurat dette verket sitter i forhold til historien. De gjør det med et utrolig bra språk, som over tid kommer til å gjøre en trofast leser til en bedre skribent.

Hva jeg vil bli når jeg blir stor? Svaret er enkelt: pretensiøs anmelder.

2

Everything counts in large amounts

Kunstnerisk fremstilling av Depeche Mode

Kunstnerisk fremstilling av Depeche Mode

Hva er ingrediensene i den perfekte poplåt?, spør du.

Emil, vær så snill, fortell oss hemmelighetene til suksess, ber du på dine knær.

O store orakel, opplys oss. Alt vi eier er ditt om du bare vil la oss få vite!, roper en hærskare av mennesker utenfor vinduet mitt.

Okei – de to siste der har åpenbart ikke rot i virkeligheten, men det første spørsmålet kunne vært uttalt i en samtale mellom to musikervenner. Ingen svar er korrekte så klart. Det finnes utvilsomt flere enn én måte å konstruere den «perfekte» poplåta på. Det må allikevel være lov å dele hva man selv ser etter i søken av den perfekte poplåt. Jeg vil gjøre oppmerksom på at «den perfekte poplåt» og en «hit» ikke er det samme.

Introen burde være dansbar, eller få meg til å ha lyst til å bevege meg. Den burde også helst ha et riff eller en melodi som er syngbar, og som jeg kommer til å nynne på andre gangen jeg hører låta. Versene handler om teksten. På versene skal man utbrodere og virkelig utdype va refrengets budskap egentlig er. På førsteverset setter man standarden, på andreverset varierer man i arrangementet og legger en liten twist på ting, mens man i det siste verset gjerne kommer til det dramatiske, tekstlige vendepunktet i novellen. NB: mange tror at verset burde være så dårlig som mulig for å få refrenget til å skinne; dette er feil. De aller største låtene i historien har hatt givende verspartier – det er kun middelmådige artister/band med lave ambisjoner som tror at folk kommer til å digge låta di fordi refrenget er så mye bedre enn verset. Ja, det må være en slags oppbygging til refrenget, men det er noe annet enn å lage verset så dritt som mulig. Når det er sagt så er det allikevel refrenget som er det viktigste, og det er refrenget som avgjør om du har en hit eller ikke.

Gjør hva faen du vil med bridgen, men refrenget…

«Everything Counts» av Depeche Mode er et veldig bra eksempel på ikke bare en gjennomført bra poplåt, men et utrolig bra konstruert refreng.

The grabbing hands
Grab all they can
All for themselves
After all

4 catchy linjer repetert to ganger før:

It’s a competitive world

En linje, som når jeg hører på den, føles direkte kjip. Jeg blir skuffet og er lei meg for at dette flotte refrenget har tatt slutt. Tilbake til den grå hverdagen, tenker jeg. Men SÅ:

Everything counts in large amounts

Jeg blir lurt til å tro at herligheten er over og gjør meg mentalt klar for et kjedeligere parti, men så blir jeg plutselig belønnet med den samme catchy melodien tidligere i refrengen, samt at selve kjernen og låttittelen åpenbarer seg. Jeg får vite at ikke bare teller alt, men at alt også teller i store mengder. FIFFIG! som vi sier på Flåklypatoppen.

0

Bruce Soord with Jonas Renkse – Wisdom of Crowds

Dette albumet liker jeg veldig godt. Jeg «oppdaget» det for et par dager siden. Tidligere har jeg hørt endel på Katatonia, så det er kanskje litt rart at jeg ikke har sjekket ut vokalist Jonas Renkse sitt sideprosjekt med The Pineapple Thief-medlem Bruce Soord før nå.

Om Jonas Renkse har en sølvstrupe, silkestemme eller fløyelsstemme klarer jeg ikke å bestemme meg for. Det jeg vet er at han har en superbehagelig og «chill» stemme – som kidsa ville sagt det. Derfor har jeg likt vokalprestasjonen hans i Katatonia. Uansett om musikken der kan være hardtslående og energisk, så er stemmen til Renkse like behagelig. Musikken som han og Bruce Soord har spilt inn er ikke like hard. Den kan være energisk til tider, men er absolutt mer laid back enn metallen til Katatonia. Jeg liker også veldig godt det industrielle elementet i produksjonen. Det er imidlertid ikke bare produksjonen som er på plass her, låtene er sterke og albumet fremstår for meg som all killer og no filler.

Når jeg hørte på albumet for første gang tenkte jeg etter hver sang var ferdig: «Vær så snill, la det være en låt til». Jeg ville ikke at det skulle slutte. Nå har jeg bestilt vinylversjonen av albumet. Innpakningen er lekker, og vinylene er røde OG de er ordentlige kvalitetsplater med 180 gram per plate. Jeg er jo en såkalt SUCKER for estetiske utgivelser så her var jeg solgt. Jeg skjønner at DU kanskje ikke er så gira på å gjøre det samme som meg, men jeg anbefaler likevel å i det minste sjekke ut albumet på Spotify.

Om du ikke gidder det engang kan du i det minsteste sjekke ut videoen til Frozen North. Du vet. Illuminati, pyramider og kuler. Det vanlige.

ILLUMINATI OUT!

0

Musikkhøsten 2013

I fjor skreiv jeg et innlegg hvor jeg omtale den såkalte PLATEhøsten. Nå som folk hører mindre og mindre på plater – hele album – er det kanskje mer korrekt å prate om MUSIKKhøsten?

Først ut: Grand Theft Auto V sitt soundtrack (+ score). Mange av dere, eller mange av de dere kjenner sitter i disse tider og spiller det nye GTA-spillet, som med et rekordhøyt budsjett på 265 millioner dollar, har vært årets kanskje mest etterlengtede spill. Med et kjempestort areale å boltre seg på og fokus på historie og gode dialoger/dialogprestasjoner viser spillutviklerne at de er villige til å gjøre alt for å gjøre spillet til det beste mulig, det er ikke bare blitt spyttet inn masse penger for å lage den beste grafikken.

Soundtracket til et GTA-spill er også så klart av høyeste kvalitet. Som vanlig er soundtracket groovy, gangster og porno så det holder (to av mine favoritter er Wavves sin låt «Nine Is God» og The Chain Gang of 1974 med «Sleepwalking»). Sjekk det ut!

For de av dere som er ute etter prog, men ble litt skuffet av Dream Theater sitt selvtitulerte album, og kanskje syns at det albumet ble hakket for cheesy; sjekk ut Haken og albumet deres The Mountain. Hvis du skal høre på prog-prog vil det alltid være litt cheesy, men om du blir kvalm av tekstlinjer som «Clever like an angel in disguise», og er på leting etter noe annet så er definitivt Haken et alternativ verdt å sjekke ut. Der er det lite engler i forkledning.

Elvis Costello & The RootsAt Elvis Costello og The Roots skulle lage et album ilag har gått meg hus forbi. Det har de altså gjort. Elvis Costello var nettopp i Norge og spilte konserter i både Trondheim, Bergen, Elverum og Bodø.

Bandet RDGLDGRN hadde ingen trommis når de skulle i studio og spille inn albumet sitt med produsent Kevin Augunas. Heldigvis var Dave Grohl gira på den jobben etter at Augunas sendte ham en mail med en låt. Ta en lytt og i sjekk i det minste ut «Power Ups».

Drake sitt nyeutkommede album er et veldig bra produsert album. Det er forfriskende å høre rap der beaten utvikler seg skikkelig – er litt progressiv – i løpet av en låt, og ikke bare går ut i det uendelige. Når det kommer til interessant sampling og bra utførelse av dette er Nothing Was The Same et bra eksempel. Greier man det, som Drake og CO har gjort, så er sjansen stor for at mange kommer til å like produktet, og ikke bare de av de(re) som svelger alt av Drøvtygge-Pop.

En musikkhøst trenger forsåvidt ikke å kun handle om nye utgivelser, men også høstfestivaler eller konserter generelt. Kanskje noen har hatt en bra opplevelse med en musikal (Annie går på Folketeateret i Oslo i disse dager), eller vært på en skikkelig syre kunstutstilling med spesiell lydinstallasjon.

Jeg er forresten interessert i å høre om noen vet om noen kunstutstillinger som har lyd som en sentral del av utstillingen. Rop ut om du vet noe! Jeg er også nysgjerrig på hva din musikkhøst består av, og hvilke album/konserter/opplevelser du har opplevd som stemningsskapende for din høst.