1

Stein Torleif Bjella – Heim for å døy

20131119-013818.jpg

Det første som slår meg når åpningssporet på Heim for å døy, «Undergang», setter i gang, er at det høres ut som om Stein Torleif Bjella står i et vanlig rom, med ekte instrumenter og med mennesker som musikere. Det høres kanskje rart ut å si noe sånt, men det er absolutt ikke en selvfølge. Nåtildags spilles instrumenter inn ikke bare hver for seg, men i akustisk døde rom, før man legger på digital romklang. Det kan godt hende det er det som er gjort på denne plata også, men romklangen virker for ekte.

Noe som også er vanlig i disse dager er å redigere ting til døde. Ikke bare retter man opp litt timing i forhold til metronomen, men hver eneste tone på hvert eneste slag på hver eneste streng eller strupe, skal også fikses og tunes til det perfekte.

Det høres ut som om denne plata er spilt inn i et rom av tre, med møbler og vinduer ut mot naturen. Utenfor står en elg med to fugler sittende på geviret. De titter nysgjerrig inn, de lurer på hva slags menneske som står og synger der inne. Fuglene krangler med elgen. «Nei, det kan ikke være et menneske. For de synger jo kun om tomme ting, ting de ikke har peiling på, på språk de ikke kan», sier den ene fuglen, men elgen er sikker på at dette er et menneske. «Han er en mann av den gamle skolen, Fugl. En hederlig mann med gammeldags klasse, men uten frykt for å blottlegge seg selv og følelsene sine – det er den nye delen. Følelsene altså». Fuglene nikker anerkjennende. Også de vet at norsk lyrikk er på sitt beste når det er teksten som står i sentrum, når det er musikk og melodi som omfavner teksten, og ikke omvendt. Ikke ulikt den gamle visetradisjonen i Norge. En tradisjon og kvalitet som virker som om den er på vei inn igjen. «Hvis vi bare får Moddi til å fortsette å synge tekster basert på dikt av Helge Stangnes og Arvid Hanssen, og droppe den engelsken, så er kanskje norsk musikk-lyrikk berga?», sier den ene fuglen håpefullt. Elgen humrer.

Bandet der inne er akkurat ferdig med låt nummer to. De stemmer gitarene sine etter hverandre og gehøret. Når noen tar et skritt under opptak høres knirkingen fra gulvet. Ikke at det gjør noe. Bjella og Co. har ingenting å skjule. De viser det som er å vise. Er det dessuten vits i å redigere noe som ikke trenger redigering? Fiksing og triksing for fiksingens skyld?

Å kunne ha Stein Torleif Bjella stående i stua mi og spille på denne måten er flott. Sjeldent matcher soundet artisten så godt som her. Dum-Dum Boys-gitarist Kjartan Kristiansen gjør en god jobb som produsent nok en gang.

Dessuten må vel dette være årets beste platecover? Selfie tatt av mannen selv, komplett med Chicago Bulls-caps og alt!